Interessen for musikk fikk jeg nok av min far, som med flygel i stua stod for den faste underholdning, sammen med musikkglade gjester. Her ble det sunget alt fra Opera til Evert Taube og Bellman, ispedd mye glede. Mitt Huldra 4 anlegg med en gammal Garrard spiller klarte aldri og gjenskape stuas stemning. Bassen fra Flygelet (et Petrof) var helt borte, og noe diskant og luft var det ikke snakk om. Her måtte det eksperimenteres!

Starten var nok et “Elektronisk Byggesett” fra Philips, som geleidet meg inn i elektronikkens verden. Snart ble mitt første delefilter bygget, og monosignalet fra den gamle Hulder ble splittet: Høyfrekvent signalet gikk opp til en kjøkkenhøyttaler, montert i et takhjørne, mens de to 8 tommer i Huldraen fikk “bassen”. Signalet var stort sett fra en av Tandbergs aller første Spolebåndopptakere. Mono, selvfølgelig.

Til “konfen” ble det penger til mitt aller første Stereoanlegg: PYE BLACK BOX. Platespiller med keramisk stift og integrert forsterker. Dette var nok “verdens beste” på den tida (1967)....
På jobb traff jeg andre med interesse for lydgjengivelse. Spesielt husker jeg en kollega som hadde et anlegg han mente jeg burde høre på, Det bestod angivelig av en Kenwood forsterker og et sett med Tannoy horn. Da anledningen bød seg, og jeg fikk se og høre disse høyttalerne, var jeg i sjokktilstand i flere dager. Disse hornene var bestykket med Tannoys Dual Concentric 15” og satt i et par enorme kasser (horn). Bassen var helt utrolig; nyansert, dyp og med et himmelsk trøkk. Hørte samme anlegget for noen få år siden og det imponerte meg faktisk da også.

Da jeg forstod hvor mye det var å hente på bedre utstyr, var en livslang hobby etablert. Særlig på høyttalersiden ble det lagt ned utrolig mange timer etterhvert. I selvbygde konstruksjoner. Noe byggesett og etter hvert helt egne konstruksjoner. En subwoofer på 300 liter, bygget på transmission line prinsippet med en 15” Coral enhet som driver, var vel det mest ekstreme. Innvendige kanaler av betong, gjorde imidlertid en nødvendig flytteprosess umulig – vi klarte ikke å løfte på kassa, så den ble hugget opp!

Anlegget har utviklet seg sakte men sikkert siden den tid. Mine første kjøpehøyttalere ble Dynaudio Audience 10, - små, sprudlende kasser som senere ble byttet til de fantastiske Gallo Nucleus SOLO som hadde det meste utenom fast bass. Pga. bassproblemene solgte jeg disse og fikk tak i et sett brukte Amphion Xenon MKII. Disse imponerte meg i starten, men var litt slitsomme oppover og bassen var meget ujevn i min stue. Varsku: Sidekoblet bass er nokså “tricky”!

Forsterkeriet på dette tidspunkt var Tandbergs 100 watter. Bygget så en ZapSolute 50Watter og en Sidewinder pre som bragte mer luft og detaljer inn i lydbildet, om enn litt analytisk. Skrittet opp til DP 6.4 og Sonic Frontier Line 1 var et betydelig løft. Kreftene ga betydelig mer kontroll i bassen og den litt anstrengte toppen roet seg. Den ujevne bassen forble dessverre et problem, inntil Amphion ble byttet ut med helt nye ....

FORSMAN VSS III SE MK5. Disse ga en langt jevnere og tørrere bass i hele rommet og lykken var lenge stor. Baksiden av medaljen her var et nokså snevert lyttefelt, som gjorde at de som satt på flankene i stua, hørte bare en lukket og temmelig “pæreformet” gjengivelse. Ikke særlig brukervennlig i min “setting”. Jakten på ny HT var igjen i gang....

DP 6.4 ble i mellomtiden byttet til DP A1. Dette ga en mer organisk lyd og fremfor alt en langt mer behagelig og luftig og naturlig gjengivelse oppover. Kona, som på dette tidspunkt hadde begynt å kreve et ord med i laget, ropte fra Kjøkkenet: Denne kan du kjøpe, Morten! Og så ble gjort.

Signalkilden mens jeg hadde Gallo var en SONY XA 7ES. Etter et besøk hos HiFi guiden på Hamar med OAS, ble en ny Audio Aero DAC kjøpt. Dette var et viktig skritt i analog retning, og enda en aning bedre ble det da en enkel DVD spiller, Sony 905, fikk overta som drivverk.
Preampen som senere erstattet Sonic Frontieren, ble Audio Net Pre 1 GII med EPS. Denne hadde gode all-round egenskaper og, i motsetning til Sonic’en, var den helt tyst i samarbeid med DP’n
Men, som sagt, jakten på nye høyttaler var nå igang.
Leste mye om den nye Gallo Reference 3. Spesielt omtalen på 6 Moons, fikk min nysgjerrighet til å anta seriøse dimensjoner. Jeg tok da turen over til London Heathrow HiFi Show høsten 2004 for å høre på nettopp denne høyttaler. Presentasjonen der var ikke bra, og litt skuffet benyttet jeg anledningen til å vurdere andre muligheter. Etter to dager og adskillig timer i diverse “Sweet Spots”, stod jeg igjen med én eneste kandidat: VIVID K1
Fikk med meg brosjyren hjem og presenterte prosjektet for frua. Hun sa OK til designet og neste skritt ble besøk til nærmeste forhandler: WBS Acoustics i Frankfurt.
Kort fortalt ble besøket meget vellykket og som første kunde utenfor Tyskland fikk jeg endog en meget hyggelig pris.

November 2005 ankom høyttalerne VIVID K1 fra produsenten i Sør Afrika. Lyden, i samspill med DP A1, AudioNet og Sony 905/A.Aero DAC var ganske mange hakk bedre enn noe annet jeg hadde hatt i hus. Ikke minst var homogeniteten i lydbildet av en helt annet klasse enn forgjengerne og lydbildet generelt mye mer åpent. Lysten til å hente ut forbedringer ga seg imidlertid ikke. Etter et besøk fra Mr. Leif Erntsen, hadde jeg fått mange ideer. Leif påpekte raskt den gode homogeniteten i lydbildet, men fant også fort ut ymse svakheter. Litt komprimert i overgangen til diskanten og litt lite nivå i diskanten var et par av dem.
Fikk så låne en DP C1b av Tømmervik. Hadde ingen tro på at denne skulle utgjøre noen særlig forskjell fra min Tyske Pre1 GII, - jeg hadde jo tidligere prøvet DPs passive 7.0, men her tok jeg skammelig feil. Først fikk jeg en oktav dypere bass, men også en helt annen dynamikk hele veien. Men kompresjonen oppe forsvant ikke.

Litt tilfeldig fikk jeg så tak i en brukt Denon 3910. Denne ga klart mer rom og bedre oppløsning i de øverste toneområder. Nytt Ernstsen besøk fokuserte mye på kabler. Spesielt mitt BiWire sett med Audience Au24 til diskant og PS Audio XStream til bassen ble satt spørsmålstegn ved. Terminalene på A1 var litt små og vanskelige å tighte skikkelig. Det ble like godt en oppgradering til A1S. Her er det nye terminaler med skikkelige dimensjoner og lydmessig en følelsen av enda mer krefter og dynamisk kontrast.

Prøvet så en rekke forskjellige kabeltyper og koblinger. Endte med et enkelt sett PS Audio XStream kabler hvor jeg fjernet den loddede terminalen og satte inn WBT spader med settskruer. – Også jeg som hele tiden har sverget til Bi Wiring!! Deretter heiv jeg ut det gamle stålracket og monterte allt utstyr i et tre-rack av eget design. Nå begynner det å “smake av fugl”!

Med dette ble signalkabellengden kuttet ned fra 2x 3m til 2x 1m. Men den største forbedringen av det hele var nesten da “kasse-TV’n” mellom høyttalerne forsvandt, til fordel for en flatskjerm på veggen. Dybden i musikken ble med ett tydelig og komprimeringen som hele tiden hadde ligget der, ett eller annet sted i øvre mellomtone forsvant omsider! Som man sier: “Det hele falt på plass”.

Siste trinn ble salg av den fortreffelige Audio Aero 24/192 DAC. Kjøpte en brukt DP 8.0 fullmodifisert DAC som gjør en minst like god jobb som den mer “moderne” Franskmann.

VIVID K1. Disse, sammen med DP utstyret, utgjør kjernen i mitt anlegg. Høyttaleren er støpt i grafitt og polyester og er 3 1/2 veis. Diskant og mellomtone sitter i lange transmission-line som munner ut på baksiden. Det er 4 basser á 6,5“ (samlet lik en 13” – men kjappere) som er montert rygg mot rygg for å kansellere alle reaksjonskrefter. Alle enheten er bygget av VIVID selv (i England) og benytter noen utrolig kraftige Neodym magneter. Kabinettet er meget stivt, tungt (60 kg) og har svært få parallelle flater. Her er det ikke mye egenlyd! Som kabler benyttes PS AUDIO’s EXTREAM med modifiserte terminaler, alternativt SILSPEAK.

Utover det nevnte, er jo Power Planten P500 fra PS AUDIO helt u-unnværlig! Vinylriggens signaler mater en Lukaschek RIIA som med Svalander strømforsyning har fått et betydelig løft. Til høyre Poweret til DP C1b

Her sees Vinylriggen fra Opera Audio og Armen en Origin Live Silver med Benz L0.4 p.u.

Anlegget spiller i dag tett opp til mitt eget ideal. Jeg oppfatter det som meget nøytralt, homogent, dynamisk og med godt utstrakte flanker. “Pinpoint” plassering er også meget bra. spesielt i sidepanoreringen.
For meg representerer “nøytralt” det ideelle da ekstra “varme” kun vil gavne noen få kjølige og bassfattige innspillinger på bekostning av mer “grøt” i det store flertall av plater. En ren krykkeløsning.

Føler heller ikke behov for subwoofer, for selv om Forsman på enkelte innspillinger ga større realisme i bassen, er bassen fra Vivid både dyp og definert. Større basshøyttalere vil selvfølgelig også kunne vil gi mer trøkk og realisme i den nederste bass, men prisen for dette blir fort større kasser og fysiske dimensjoner, hvilket ikke aktuelt i min livssituasjon. Det hele står tross alt i en stue. VIVID K1 med DP i ryggen spiller meget godt sammen. Det spiller all slags musikk, også gamle skiver, og representerer et godt kompromiss i valg mellom funksjon, design og husfred.
Likevel skilles “katten” elegant fra “hermelinen”, slik at du får god belønning for de virkelig gode innspillingene, - det virker bare som om det faktisk er ganske mange av dem....

-Morten