Oslo Audio Society
Nyheter | Tester | Vi har besøkt | OAS Anlegg | Om oss | Kontakt
   
  26.03.2012
Black Magic R IC mk.II SE XLR signalkabler
 
  Teac - Esoteric X-01D2  
   

 


Karbon nanittene stortrives på jobb i sin hvileløse jakt etter interfererende EMI og RFI bølger som kan forstyrre opplevelsen av nærværet til de forskjellige musikernes lydunivers her ute på odden.
Tiden flyr, mye vil ha mer, og fanden vil ha fler følelsen står høyt i halsen når en hobbyskribent skulle ha levert varene for måneder siden.
Nuvel, PM Audio lokket med klar synergieffekt og ytterligere et «hakk» opp mot lydnirvana ved å kombinere Emotion høyttalerkablene med signalkablene BM Revelation IC mk.II SE XLR.
Det hørtes mer en forlokkende ut for en kar med langt fremskredet «audiofila nevrosa».
En djevelsk plan utkrystalliserte seg hurtig. Når det nå en gang ble så bra med standard BM Emotion ht.k, og BM R IC mk.I XLR, så hvorfor gå veien om testing, grubling og opptelling av skattkista sammen med Vidar Sandbeck (frognertier en, frognertier to, frognertier tre…etc.)?
Jeg flesket til og bestilte 2 sett signalkabler i grommeste XLR versjon.
Noen uker etter at BM R IC mk.II SE XLR kabel settene hadde gjort sin entre i anlegget mitt, sto nysgjerrigheten som frostrøyk ut mot odden fra fastlandssiden hvor mange av OASerne bor.
Jeg hadde jo slettes ikke lyst til at mine 2 kabel sett skulle vandre rundt i Oslo og Akershus i et par måneder.  Så i ly av cyberspace gjorde Power`n & Morty en avtale med PM Audio på vegne av OAS om å få oversendt 2 sett til av grommeste utgave for test. Det var helt i orden for Paul og Marion.
Jeg viste med meg selv at minst 2 av gutta som satt seg opp på test lista kom til å gå i honningfella til PM Audio. Les mer om hvem det ble i den sorte magiske odysséen som bretter seg ut i den videre tekst.

Førstemann ut var Morty:

Anlegg:
Høyttalere:                  Vivid K1
Effekt:                   2 x DP A1s (EBW + High Bias)
Pre:                                     Aesthetix Calypso
CD:                                    Cary 306 SACD PRO
HT Kabler:                  Black Magic EMOTION – Bi Wire
IC  Kabler:                  SILK og Black Magic Revelation.

 

Jeg hadde siste test av Black Magic EMOTION friskt i minne, da P.M. Audios’ nye oppgradering på IC siden; BM Revelation Mk. II SE ankom til test og ble oppkoblet i eget anlegg. Testen av EMOTION (se egen omtale på OAS’ hjemmesider) hadde gitt meg et aldri så lite ”hakeslepp” og den etterfølgende investering var ikke til å unngå.
Fordi:
- EMOTION, (fra samme produsent) sparket liv i musikken på en overraskende måte. Likevel hadde jeg, - helt ærlig, liten tro på at noe lignende ville ”skje” igjen med de nye BM Revelation Mk II SE. Jeg hadde tross alt prøvet en rekke andre signal kabler i anlegget, men aldri funnet noen som entydig ga et løft uten samtidig å gi avkall på enkelte kvaliteter. Spesielt den tonale balanse synes jeg ofte ble skadelidende.

For å redusere antall ”variable” brukte jeg noenlunde de samme musikkreferanser som ved testen av Emotion og hadde i tillegg kjørt en ”oppfrisker – runde” med de samme musikkstykker med det gamle kabeloppsettet. Paul hadde ”instruert” meg at de nye kablene trengte innspilling og at jeg burde la testperioden strekke seg over minst 14 dager, for å kunne gi en riktig vurdering av de lydmessige karakteristikker. Dette trass i at PM Audio faktisk ”brenner” kablene før de distribueres.
Vel, jeg har vel aldri tilhørt den gruppen som alltid hører stor forskjell på utstyr før og etter innbrenning, men det kan jo ha mange forklaringer. Derimot har jeg alltid hatt en viss sans for f.eks. Leif Ernstsens uttalelse vedrørende behovet for innbrenninger av eget utstyr, at : ”liker dokker ikke lyden i DP’n (eller Silk) rett uta’ pappen, så komme dokker aldri tel å like’an”,  eller noe sånt...

Men, i dette tilfelle måtte det faktisk litt tid til, før lyden ”satt”.
Jeg skal ikke bruke mye ord på inntrykket som heftet til de første timene, (ca. 10 timer klokket jeg inn) men kan bare kort nevne at den første timen synes jeg kablene virket en aning dempet og at de balanserte ørlite mot det analytiske, i stedet for det mer ”varme” i egne (Silk + gamle Revelation) kabler.

Jeg lot derfor anlegget stå på døgnet rundt, uten å analysere noe særlig de første dagene.
- Jeg satt da for meg selv, to – tre dager senere, i kjeller’n med en god bok, og lot musikken spille litt i bakgrunnen som vanlig da jeg med ett merket at det hadde skjedd noe. Med lyden. Det begynte rett og slett å bli vanskelig å konsentrere seg om boka. Musikken krevde attention og jeg lot meg friste til å skru litt opp.
Hmm, tenkte jeg dette her låter da av ”fugl”, - er det på tide å spisse blyanten?
La oss bare si at innspillingstiden var over.
Det var på tide å lytte!

Fant fram mine ”testplater” som jeg for få dager siden hadde tatt en full runde på og la den første CD’n i skuffen:

Victor Wooten ”Soul Circus” # 1-2                 
Volumet godt opp, på  43 (av 90)- Yess!
Dette sitter jo som fa.. Bassgitaren har nå fått enda større trøkk og antar reelle fysiske dimensjoner, samtidig som tendenser til romling, ull, slør er ytterligere redusert. Denne plata er ikke bare herlig i bassen, men drar man opp volumet så musikken gjengis på realistisk nivå, får du også vokalene, litt uti plata, med kvinnekor rett i fleisen. Her kreves det høy oppløsning og dynamiske reserver for å unngå komprimering. Dette kuttet balanserer på grensen til det slitsomme i crescendoene.  Før jeg fikk EMOTION inn som ht. kabler, var bassoloen noe av det bedre jeg kunne demonstrere om enn noe rund kanskje, men jeg måtte alltid skru ned, når disse kvinnfolka satte i gang.
BM Revelation Mk. II SE ga nå en helt ny dimensjon til denne skiva; Bassgjengivelsen virket enda mer realistisk, og det ble også lettere å følge hvert enkelt anslag/tone i det lynkjappe basspillet. Det fremstår nå ytterst reint og oppløst, uten å tippe over i det analytiske. Ikke bare kommer de dypeste tonene (rundt 30 Hz) veldig godt fram, men mellombassen litt oppover i frekvensområdet viser også muskler på herlig vis. Det gledelige, kanskje overraskende, er at disse kvaliteter fortsetter også oppover i frekvensområdet og gir mellomtonen en utsøkt klarhet og oppløsning, parret med en nesten ”horn-aktig” dynamikk!
Når disse ivrige kvinnekoristene, litt ute i Victor Wootens spor #2 slipper ut all sin energi, låter det for første gang i eget anlegg naturlig og fint, uten stikking i øregangen.

Det fysiske trøkket er generelt imponerende, og det er mer rom mellom utøverne og de enkelte instrumenter, enn hva mine gamle kabler greier å formidle.

Flere kutt fra Yello ”Baby” bare forsterker inntrykket. Dette er bassgjengivelse i referanseklasse. Dypt, tight og definert, og med en generøs mellombass som sikrer driv i musikken. Her er ikke fest-kuler eller dype daler i frekvensgangen, bare ”straka vegen” fra ”20 til 20.000”.
Mellomtonen er som sagt akkurat like potent som bassgjengivelsen. Dynamisk så det holder og så klar, så klar. Et godt eksempel er den siste skiva til Ane Brun.
Masse bra eksempler her, egentlig, men det holder med låta: It all starts with one.  Basstrommene åpner låta med et mørkt, nesten dystert teppe, og man forledes kanskje til å tenke at en plate med så stor fokus på bassen, kanskje har en litt ”mørk” innspilling? Slik tenkte i hvertfall jeg, helt til Anes vokale innslag dukker opp som troll ut av en esk. Helt fantastisk vektløst og tindrende klart står plutselig hennes vakre stemme fritt ut i rommet, som om hun fysisk stod rett foran deg og sang.
Det er nesten helt utrolig at BÅDE bassen og mellomtonen kan gjengis så krystallklart.
Plata låt fin-fint også på mine egne signalkabler, men et lite skimmer av tåke sniker seg inn foran mellomtonen og diskanten og trekker vokalen litt bakover og med kortere ”avstand” til grunnstøyet. De gamle kablene greier heller ikke definisjonen av den aller dypeste bassen like bra.
Ja, de er ikke helt på høyde i mellombassen heller, da deler av bassområdet lyder en aning mer ”ressonnant” eller hva jeg skal kalle det.

Den flotte mellomtonen de nye Revelation MK.II SE formidler, strekker seg også elegant oppover i diskantområdet.  Men er aldri påtrengende vil jeg si. Du slipper hvesende ssser og fffer her, bare naturlig luftighet. Symbaler og bjeller synger flott ut i rommet og utklingingen er vel så bra som mitt øvrige anlegg tillater.

En hyggelig ”Bi-effekt” av disse kablene i eget anlegg er at når ”test kuttet” på en skive er ferdig spillet, får man bare lyst til å fortsette på samme skive, og kose seg videre med musikken og hva som enn måtte dukker frem.

Detaljrikdommen i hele frekvensområdet er for meg rett og slett imponerende. Det er nesten så jeg ikke helt skjønner hvordan kabelen kan bidra med så mye detaljer, UTEN samtidig å virke lys eller fremhevet i øvre deler av frekvensområdet.

Den tonale balansegang synes jeg er svært viktig. Litt lyst tunede anlegg gir kanskje inntrykk av definisjon og en litt frempå øvre mellomtone/diskant kan på mange kutt gi økt fornemmelse av rom og klang.  Prisen å betale for dette er som regel lyttetretthet og det ødelegger de gode innspillinger som allerede har dybde og naturlig klang. En glatt og homogen mellomtone, fri for betoninger og fasefeil er kanskje en av de viktigste av alle parametere i gjengivelse av konservert musikk når det gjelder rom og 3D opplevelse. Kanskje en av grunnene til at fulltoner og elektrostater ofte lyder så godt på dette området?
Jeg har etter hvert blitt veldig fornøyd med nettopp klangbalansen og 3-D følelsen i eget anlegg og er nå livredd for å gjøre forandringer som gir et øyeblikks imponator-effekt, men som på sikt kan vise seg og kun skyldes betoninger eller nivå-forandringer i visse frekvensområder.
Jeg er derfor veldig glad for å registrere at den tonale balansen med disse kablene er ”i den skjønneste orden” om jeg kan si det slik. Hva som er 100% nøytralt kan vel ingen vite, men innenfor de grenser jeg selv har dannet meg over tid, er siste kreasjon fra
P. M. Audio definitivt meget nøytrale. 3-D opplevelsen er også enda bedre enn hva jeg tidligere har opplevd i eget anlegg og nå oppe omtrent på ”elektrostat-nivå”.

Om jeg skulle bli presset til å si noe om de er ”lysere eller mørkere ” enn forgjengeren, eller om de mer eller mindre ”analytiske eller ”varme”, får jeg faktisk litt trøbbel.
For jeg registrerer en del kvaliteter som kan virke noe motsetningsfullt når de beskrives med det ”Audio-vokabularet” jeg har til rådighet:

- De går dypere bassen og har en tydeligere og mer dynamisk mellombass, men er ikke mørkere i klangen eller ”bassfokuserte”.
- De er klare og meget åpne i mellomtonen, uten å virke lysere.
- Diskanten er der og har en flott utklinging, med er aldri overfokusert eller betont.

Samlet gir disse egenskapene, i tillegg til en antatt meget glatt frekvensgang (har en kabel ”frekvensgang”?) et meget stort lydbilde, med særlig god bredde og dybde om det finnes i musikkmaterialet og en 3D opplevelse som neppe kan bli særlig mye bedre.

Her er bare bedre definisjon, mer luft, lengre utklinging og bedre dynamikk over hele frekvenslinja, enn mine gamle Revelation og Silk kabler kunne by på.

Revelation MK II SE plasserer deg kort og godt på en av de fremste radene og gir deg følelsen av å ha et av de aller beste setene i hele salen.
Jeg hadde, som tidligere nevnt egentlig ikke de helt store forventningene til nye signalkabler. Etter den betydelige oppgraderingen som EMOTION stod for, syntes jeg lyden i eget anlegg var helt til min smak.

Men Black Magic Revelation MK. II SE løftet ytelsen av anlegget enda et par hakk oppover. Samspillet mellom Black Magic Emotion Høyttalerkabler og BM Interconnects er, ikke overraskende, helt forbilledlig og kablene bidrar gjensidig til det samlede gode musikalske uttrykk. De har egentlig de samme lydmessige karakteristikker og bare forsterker hverandres gode kvaliteter.

Etter at kablene ble overlatt til nestemann for ny test, koblet jeg selvfølgelig tilbake til de "gamle" kablene og kjørte de samme ”testplatene” på nytt. Jeg merket da at enkelte av forskjellene fra første lytterunde hadde virket enda større enn hva jeg her, i denne testrapport har gitt uttrykk for. Jeg presiserer da at denne rapporten er skrevet etter at testmusikken (+ litt til) ble spillet på nytt med de ”gamle” kablene montert. Forskjellene er jo, når alt kommer til alt, ikke voldsomme, men likevel betydelige når man blir oppmerksomme på dem.
Mine gamle Revelation og Silk kabler gir en rundere bass som kamuflerer eller demper den aller dypeste bassen, de gir litt slappere mellombass som gjør musikken litt kjedeligere og drar også med seg en liten antydning til betoning (eller er det komprimering) i øvre mellomtone. Og de har ikke den samme dynamikken i noen del av frekvensområdet.
Hver for seg ikke så betydelige forskjeller kanskje, men samlet sett låter musikk gjennom Black Magic Revelation MK II SE likevel så mye mer musikalsk og ekte.

Jeg tror Black Magic Revelation MK II SE sammen med Emotion representerer noe nær de ideelle elektriske forbindelser jeg kan ha mellom høyttalerne og de øvrige komponenter i eget anlegg.

Så dette gikk akkurat som jeg fryktet. Det er ingen vei tilbake - jeg får bare begynne å spare.

Unger, det blikke no’ Jule-presanger på dere i år!

Morten Jensen

Så fikk Egil kloa i signalkablene:

Lydmessig i særklasse

Det er fint lite å utsette på denne hittil siste utgaven av Black Magics signalkabler. Lydmessig er de i særklasse. Men pris og fleksibilitet kan bli i stiveste laget for noen.
 
Jeg ble først kjent med BM-kablene da jeg kjøpte to sett av den aller første utgaven i 2004 (Black Magic A1). De gjør fortsatt tro tjeneste i nummer to-anlegget. Hvor mange nye versjoner og forbedringer det er kommet etter dette, tør jeg nesten ikke tenke på. Men nå var det altså duket for Revelation IC MK II SE, intet mindre.

Hos meg fikk BM-kablene jobbe balansert sammen med en Meridian G08 CD-spiller og forsterkersettet Parasound Halo P3/A21. ProAc D38 høyttalere formidlet resultatet via Forsman Feed 4 høyttalerkabler.

Allerede de første anslagene bar bud om en nøytral lydkarakteristikk med kanskje en aning varme i mellomtonen. Dette gjorde seg gjeldende på gode pianojazzinnspillinger, hvor flygelet fikk klinge naturlig med stor fylde. Det litt tilbaketrukne lydbildet gjenga en imponerende holografi og stor detaljrikdom.

En første mistanke om at toppen kunne være noe avrundet ble gjort til skamme ved videre lytting. På en rekke av mine mest kjære jazzinnspillinger ble det øvre frekvensområdet gjengitt oppløst, luftig og like uanstrengt som resten av skalaen. Og her var det trøkk i trommene og punch i bassen! En imaginær frekvenskurve ville sett ut som en linjal, slik den ble målt i mitt hode. BM bidrar til å hente ut potensialet i det meget velspillende Parasound-settet som nylig tok plass i anlegget. Slik sett var kablene den perfekte match for den nøytrale og samtidig dynamiske lydsignaturen Parasoundene leverer.

Gary Burton New Quartet kom på besøk, og var til stede i rommet på svært realistisk vis. Evnen til å skille mellom mesterens vibrafon og læreguttens gitar spillende samme noterekke var eksemplarisk. Vibrafon er i likhet med piano et krevende instrument å gjengi, på grunn av den rike overtonestrukturen. Her var mikrodetaljering og utklinging helt i toppskiktet. Marcin Wasiliewskis ”January” serverte intimt triospill ”to die for”. Anat Cohens treblåsere på ”Notes from the Village” fikk like forbilledlig behandling. Aldri skarpt, bare riktig og uhyre musikalsk.

Gode klassiske innspillinger ga grunnlag for lignende positive observasjoner. Orkesteret og dets ulike seksjoner ble gjengitt med stor realisme i tre dimensjoner. En god porsjon bitt i strykerklangen fikk meg til å tenke i klisjeer som ”harpiks og treverk”.

Så hva kan det trekkes for? 27.000 kroner for to sett (2x1 m XLR) kan bli i drøyeste laget for mange (ja, jeg vet at enkelte kabler prises sekssifret, men noen er mer nøkterne). De er dessuten fryktelig stive. Dette får ekstra betydning med XLR-terminering, hvor kablene både må bøyes og roteres for å treffe kontaktene riktig.

Konklusjonen må være at lydmessig leverer BM varene til en sekser på terningen. Hadde de vært mer fleksible ville jeg vurdert å kjøpe dem, til tross for den noe stive(!) prisen.

Egil Erlandsen

Eik skriver fra sin high-end hule:
Kabler, det er som Ikke noe skaper så mye debatt når dette teamet dukker opp i diverse nettfora.  Temperaturen har også en tendens til å bli ganske høy uten at jeg helt har skjønt hvorfor.  Mange lar seg provosere av høye priser for det som er en passiv komponent som kun lar lyden passere igjennom, og som sådant ikke gjør noe aktivt. Det kan jeg i og for seg skjønne, og det er ikke noe jeg i utgangspunkt vil betale altfor mye for.   Når jeg begynte å anskaffe meg hifi-utstyr så lå fokuset på elektronikk og høyttalere.  Kabler var et nødvendig onde, og budsjettet inkluderte ikke penger til dette.  Men etter hvert så har jeg fått prøve diverse signal- og høyttalerkabler i de anleggene jeg har hatt, og gjort meg opp en mening om lydforskjeller.  Det jeg har opplevd er at prisen ikke nødvendigvis har avgjørende betydning. Jeg har hatt dyre kabler som har blitt slått av billigere, og motsatt. Jeg har hatt kabler som har dratt lyden i en annen retning enn det jeg har ønsket, og ødelagt mye av det jeg vil oppnå.  Dette er ikke nødvendigvis dårlig kabler. Enkelte av dem har jeg hørt fungere bra i andre anlegg.  Min oppfatning er således at kabler kan gjøre relativt store forskjeller i mitt anlegg, og at man må teste i det anlegget man skal bruke dem i før man kjøper.  Jeg har videre erfart at kabler er viktig for å få det beste ut av resten av anlegget.

Fort tiden benytter jeg meg av den nye MKII XLR-kabelen fra Black Magic, og jeg har også til låns en WireWorld Gold Eclipse 5 som brukes mellom RIAA og pre. Høyttalerkabelen det spilles på er Black Magic EMOTION i bi-wireing konfigurasjon.
Det første jeg gjorde etter å ha mottatt BM R IC mk.II SE var å bytte ut Wireworld  kabelen til RIAA. Umiddelbart så kunne jeg ikke høre så store forskjeller. Det skal bemerkes at jeg er fornøyd med Wireworld Gold Eclipse som overgikk min egen Acoustic Zen Reference mk.I.  Men etter hvert hørte så mye ekte metall-klirr fra cymbalene til Jack DeJohnette  og fysisk bass på live plata til Keith Jarret «Tribute», at jeg neste skvatt i stolen. Dette hele ble mye mer fysiske i tillegg til at piano trakteringen til Keith leverte lette og oppløste toner. Dette var en nesten skremmende realistisk gjengivelse av musikken. Wireworld Gold Eclipse var mer forsiktig, og spesielt mellomtonen var litt mer tilbaketrukken via denne kabelen.  Selv om det er en god kabel så savnet jeg litt i mellomtonen.  BM R IC mk.II SE viste  derimot svært lovende takter.  Det var derfor på tide på å bruke den på hele signalkjeden.  De to settene ble koblet opp mellom CD/pre og pre/effektforsterker.   En jazzplate fra norske Inger Marie «For You» ble lagt på platetallerken.  Det som først slo meg var et lydbilde med stoisk ro med et piano som fremsto med glød og varm klang.  Denne roen viste seg å være en gjenganger på andre plater. Det virker som BM kabelen fjerner støy i signalet, og gir en sorthet og ro i bakgrunnen slik at selve lydsignalet slipper bedre frem.  Dette medfører bedre fokus så de enkelte instrumentene kommer bedre frem. Dette var meget tydelig på platen til Jonas Fjeld & Henning Kvitnes «DEN GAMLE VEIE». Transienter starter og stopper veldig presist.   For å sjekke hvordan stemmer gjengis, er Kristin Asbjørnsens fantastisk stemme godt egnet til formålet. Stemmen hennes ble gjengitt godt definert, og organisk og uten noen form for harde kanter. 

Kontrabassen på plata til Helge Lien Trio «To the Little Radio» er kanskje den mest realistiske jeg har hørt fra en CD.  Her hørtes anslagene på strengene klart og tydelig. De dype basstonene er godt definert uten at det ble lagt til noe her.

Ryan Adams «Ashes & Fire» gav til kjenne et åpent og luftig lybilde med flott attakk på gitarstrenger, og med en dynamisk kontrast som dro meg inn i musikken. Opptaksrommet ble godt gjengitt med en svært luftig og kroppslig diskant. Denne platen var nå en nytelse å høre på. Jeg la også merke til at på spor 11 så var det skikkelig smekk i stortromma.

Jeg har hatt disse BM R IC mk.II SE XLR signalkabelen i anlegget over en lengre periode. Det er i løpet av testperioden ikke dukket opp noe jeg kan sette fingeren på som har irritert meg.  Over tid så pleier det å dukke opp, men hos meg så har den fungert veldig bra sammen med resten av anlegget.   Kablen(e) presenterer et lydbilde som kan minne om elektrostater på sitt beste. Veldig oppløst og krispt, og man får følelsen av at ting henger i luften atskilt fra bakgrunnen.   Kabelen(e) forskjønner ikke lyden på noen måte, og har ingen direkte imponator fakter. Kablen(e) leverer i stor grad det som er på platen.  Hos meg tenderer kablen(e) til å levere litt varme uten at dette på noen måte betyr sløring av detaljer.   Jeg ble overrasket over den økte graden av oppløsningen BM R IC mk.II SE XLR hadde i forhold til standard mk.II.  Dette må skyldes bedre plugger med filtre som tar bort det magnetiske feltet rundt kabelen. I tillegg skal SE utgaven ha bedre skjerm, ellers så skal selve kabelen være den samme.  Forskjellen her var overraskende stor og lett hørbar.

I mitt anlegg kan jeg rapportere at BM R IC mk.II SE XLR fungerte veldig bra uten noen spesielle tonale avvik. Signalkabelen er så bra at mange langt dyrere signalkabler ikke bør føle seg trygge. BM R IC mk.II SE XLR er i hvert fall bedre enn det jeg har hatt av signalkabler forøvrig i anlegget, og så gode at jeg neppe leter veldig mye lenger etter andre alternativer.

Eivind Kjeldsø

NB!
PM Audio opplyser om følgende mhp stive kabler og vanskeligheter med tilkobling: ” Vi kan levere spesialtilpassede XLR kabler, sånn at folk slipper å vri de når de skal kople til. Bare send oss info / tegning på hvordan kontaktene er montert bak på komponentene og hvordan komponentene står i forhold til hverandre. Mange får kablene levert på denne måten, sånn at de smekker inn - uten å måtte vri en millimeter.”

-  Paul Mortensen 22.03.2012

 

 

Fra Powerpoints kabelkokeri meldes følgende:

Allerede fra første stund ble jeg oppmerksom på de subtile nyansene i mikrodynamikken som fremsto ennå klarere med siste versjon av både høyttaler- og signalkabler innkoblet.

I løpet av perioden signal- og høyttalerkablene har fått gå seg til har noen komponenter i anlegget gått ut, og noen kommet inn. Dog har jeg i denne sammenheng etterstrebet å lytte mellom gammelt og nytt utstyr (AB) før dette klores ned på virtuelle digitale steintavler.

Nåværende anlegg:
CD-spiller:            Audionet ART G2
PSU:                                      Audionet EPS
Forforsterker:     Dynamic Precision C1b m/Powersupply DP C1s
Forsterker:          Dynamic Precision DPA 6.4 (m/A1 turbo strømforsyning)
Høyttalere:         QUAD ESL-63 (moddet)
Signalkabler:       Black Magic Revelation IC mk.II SE XLR
Høyttalerkabler: Black Magic Emotion m/Furutech Rhodium spader
Strømkabler:       LMC FAT med Furutech gull- og rhodium plettede kontakter
Nettfilter:            Fisch Audiotechnik Filterliste (4 spors ;-))

Anlegget er tilkoblet egen 16 ampers jorda kurs.

Ett knippe benyttede CD-plater:
Lila Downs – Border (Narada WORLD 72438-10265-2-6/VNDCD112, 2001), spor 11
Kvindelige Studenters Sangforening – Arme jord ha Jolefred (LAWO classics LWC 1009, 2009), spor 1-2
Patti Smith – Twelve (Columbia SONY/BMG 82876872512, 2007), spor 9
Tom Waits – Glitter and Doom (ANTI rec. CAT 7053-2, 2009), spor 1
Olga Konkova – My Voice (Losen rec. LOS 102-2, 2010), spor 1
Helge Lien Trio – Natskashii (Ozella music OZ 036 CD/ LC 10268/GEMA, 2011) , spor 1-2

Byggekvaliteten er som vanlig fullt på høyde med de store, og hinsides hobby mekk.
De første ukene med nye signalkabler spilte jeg bare musikk på innfallsmetoden for å la nykommerne gå seg til.
Test modus fikk stå «standby», men etter hvert ble turene bort i sofaen midt mellom panelovnene (Quad ESL-63) hyppigere, og gliset stadig bredere.
Det er ikke snakk om et kvantesprang i forbedring av lydgjengivelsen, men den roen og naturligheten musikkens mange nyanser gjengis med er til å ta og føle på hos meg. Med naturlighet mener jeg å si at instrumenters størrelse, kropp, nyanser, timbrè, anslag og utklinging oppfattes ennå et «lite», men dog for meg viktig hakk nærmere sannheten. De nye BM signalkablene er med på å gi illusjonen av hermetisert musikk reprodusert via MITT anlegg økt sannhetsgehalt.
Eksempelvis er gjengivelse av cymbaler, triangel, bjeller og klokker ennå et lite hakk klarere gjengitt.
Fotsifele (kontrabass) fremstår med kropp, tyngde, attack og utklinging så nært og tett på at gåsehud faktoren lett oppstår.

Tony Levins kraftfulle el-bass spill med alle sine subtile nyanser er klokkerent så langt det lar seg følge, dog ikke med den kraften og trøkket som JMKs Wilson Sasha kan by på. Allikevel helt til å leve med fordi mellomtonen som alltid med Quad ESL-63 er pur magi.
Man kan dytte meg full med så mye horntrøkk og annet man bare vil, men mellomtonen som gjengis via en elektrostat klarer man aldri i mine ører (preferanse) og hamle opp med uansett.
Den luftige lettflytenheten og følelsen av musikalitet som en elektrostat tilkjennegir er der bare ikke i langt de fleste andre høyttaler konsepter, og det er jo fint for meg.

Noen eksempler på hvordan gjengivelse av musikk oppleves i heimen nå:

Lila Downs – Border: BME/SE mk.II. Denne damen har en kraftfull stemme, og den gjengis krystallklart med de følelsene hun legger i fremføringen intakt. Opptaket har tydelig fokus på stemmen hennes, men detaljeringsgraden på de øvrige utøverne står ikke spesielt mye tilbake å ønske.  Spor 11 Smoke er en saftig øvelse i harpespill, bass, sologitar, trommer og Lilas innsmigrende og indignerte stemme. Og mine herrer hun gir jernet, og det låter ennå mer troverdig via panelovnene nå (Quad). Det er dette med utøkt følelse av indre glød i instrumenter og stemmer som er så besnærende og vanedannende.

Patti Smith – Twelve: Spor 9 Soul kitchen – BME/SE mk.II innkoblet. Hvor kom all den fete «dype» bassen fra? Cymbaler på slagverket låter naturlig? Det er lettflytende og dynamisk. Er det noe gærn`t som ikke er rekti her? Fyti rakker`n for et groove og skyv, og Pattis stemme er så innsmigrende og insisterende at jeg nesten lurer på hvor hun er i rommet (men det er jo inne i mitt hode). Med BME/BMR mk.I koblet inn får lydbildet noe mindre ”soundstage”, og blir litt distansert med litt lavere detaljeringsgrad. Bassgjengivelsen er også mer tilbaketrukket.

Kvinnelige Studenters Sangforening – Arme jord ha Jolefred: Med BME/SE mk.II pakken innkoblet gjengis koret i det store kirkerom så luftig, lettflytende og silkemykt at jeg blir lettere euforisk. Intonasjon, frasering og skille mellom de forskjellig damens toneleie er distinkt, tydelig og meget lett forståelig. Fremfor alt svært vakkert.

Tow Waits – Glitter and Doom: Med BME/SE kablene innkoblet gjengis Herr Waits sin stemme svært nyansert med alle fraseringer som Beelsebubs innpisker til Hades intakt, grov i målet og full av triks, løgner og anekdoter. Følelsen av innlevelsen og dybde i stemmen til onkel Tom der den står naturlig i lydbildet er så nær så nær med en nerve og intensitet som gir illusjonen av tilstedeværelse tyngde og troverdighet. Detaljeringsgrad, soliditet og helhet står som en påle. Waits synger med slik innlevelse at jeg får gåsehud på unevnelige steder. Musikken gjengis for meg mer oppløst, dynamisk og detaljrikt via BME/SE mk.II pakken enn via BME/BMR mk.I eller BMG/BMR mk.I pakken.

Olga Konkova – My Voice: Med full BME/SE mk.II pakke innkoblet gjengis musikken så åpent og luftig med tydelig fokus på pianoets komplekse strukturer, og mange detaljer i næropptaket at jeg blir sittende å glippe med øynene med et fårete smil om munnen. Tromme og stemme likedan. Det er kliss nakent, men rett inn i ørene uten å låte hardt og anmassende. Med BME og BM R IC mk.I XLR inne blir lydbildet ørlite tilbaketrukket og ufokusert med følelsen av å høre på pianoet 2-3 rader lenger bak med litt mindre mikrodetaljer og kropp. Et ørlite Doris Day slør som ikke slipper igjennom detaljene på samme måte som når musikksignalet transporteres via full BME/SE mk.II pakke legger seg over musikken.

Helge Lien Trio – Natsukashii: Musiseringen er ennå tettere på med BME/SE mk.II innkoblet. Detaljene i tonene som gjengis via pianoet er rikt på varme detaljer, gjengis organisk, oppløst og virkelighetstro med lekker mikro dynamisk i de makrodynamiske utladningene selv av de sarteste detaljer. Bassen går nå dypt, er raffinert og rik på detaljer som lettere fanges opp av et øvet øre. Tonene fra pianoet blir gjengitt klarere med utøket nærvær og varme.  Cymbalene på slagverket har en tydelig rikere overtonestruktur. Det låter tett, samtidig som det er stor plass mellom utøverne i tid og rom tett på om du skjønner. Med BM R IC mk.I XLR innkoblet blir lydbildet litt mindre nyansert og oppløst.

For meg var det hugleik ved første lytt, og jeg angrer ikke et sekund på å ha investert tusner på tusner av kronår i «unyttige» kabler. Er du det minste fristet, så leder jeg deg gjerne ut i fristelse.

PM Audios siste Black Magic produkter har i mine ører ingen problemer med å konkurrere med de såkalte store gutta. Musikk låter nå magisk, lettflytende, og oppløst med «alle» subtile nyanser omkring instrumenter, stemmer og opptaksrom intakt i mitt oppsett. Synergieffekten mellom høyttaler- og signalkabel er påtakelig vanedannende.  Smak og behag spiller en rolle, men bedre kabelpakke til prisen tviler jeg på at «du» finner.

Takk for oppmerksomheten

 


 
       


Om OAS

Oas er en uavhengig Hi-Fi Klubb.
Vi teller nå 28 medlemmer. Vi møtes jevnlig og besøker messer,
butikker, medlemmer
og tester utstyr.


Les mer


OAS anlegg


Andrè
Jan Terje

Andrè
Andrè

Eivind
Eivind

KW
KW

Roy
Roy

Lars
Lars

Tor
Tor

Kjetil
Kjetil

Morten
Morten

Tom
Tom


Copyright © Oslo Audio Society 2010