Oslo Audio Society
Nyheter | Tester | Vi har besøkt | OAS Anlegg | Om oss | Kontakt
   
  07.07.2011
Black Magic Cables - EMOTION
 
  Teac - Esoteric X-01D2  
   

 

Test av Black Magic Emotion høyttaler kabel

PM Audio er for de fleste med HiFi interesse en velkjent aktør her i Norge. Ikke minst på grunn av sin kabel produksjon av Black Magic. OAS har tidligere hatt både høyttalerkabler (GIANT) og Interconnects til test med meget hyggelig resultat.Det var derfor med glede undertegnede, Morty,  mottok henvendelsen fra Paul Mortensen om å la OAS, som første klubb i Norge få et sett med helt nyutviklede høyttalerkabler, navngitt BM EMOTION til test.
Kablene ankom undertegnede tidlig i februar i år og 5 av våre medlemmer stod da på lista over testdeltagerne.
Selv kjører jeg BiWiring og BiAmping, så umiddelbart er nok mitt anlegg lite egnet til testing av en enkelt kabel.
Det tilsendte kabelsettet var på 3 m og terminerte med Furutech Rhodium spader.
Første mann på lista var KEN.
Vi har dessverre ikke noen skriftlig rapport fra han, men hans verbale tilbakemeldinger må sies å være uvanlig positive. Han tro like godt til og bestilte ”toppmodellen EMOTION SE” Det sier jo litt.Om KEN ikke er av de med skrivekløe, så har vi i en mangfoldig klubb som OAS er, gode eksempler på det motsatte.
Jeg gir pennen til


Powerpoint og JMK skriver:


Anlegg 1:

CD-spiller:            EmmLabs CDSA
Forforsterker:       Krell EVO 222
Forsterker:           Krell EVO 402
Høyttalere:          Wilson Audio Sasha
Signalkabler:         Celius Oblivion XLR
Høyttalerkabler:    T+A 8
Strømkabler:        LMC FAT med unntak av CD-spiller som er tilkoblet nettet via Shunyata Copperhead.
                         Anlegget er tilkoblet egen 16 ampers jorda kurs med LMC FAT kabel.

Benyttede CD-plater:

Roger Waters – Amused to Death
(Columbia, Sony music 01-468761-2, 1992), spor 8 & 12
Lila Downs – Border
(Narada WORLD 72438-10265-2-6/VNDCD112, 2001), spor 11
Kvindelige Studenters Sangforening – Arme jord ha Jolefred
(LAWO classics LWC 1009, 2009), spor 1-2
Patti Smith – Twelve
(Columbia SONY/BMG 82876872512, 2007), spor 9
Tom Waits – Glitter and Doom
(ANTI rec. CAT 7053-2, 2009), spor 1
Olga Konkova – My Voice
(Losen rec. LOS 102-2, 2010), spor 1
Helge Lien Trio – Natskashii
(Ozella music OZ 036 CD/ LC 10268/GEMA, 2011) , spor 1-2

Teac - Esoteric X-01D2

Ett sett 2x3 meter Black Magic Emotion (BME) er nær sagt som vanlig et nydelig utført stykke arbeid fra Marion Mortensens hånd. Dønn proft, og pakket inn i relativt lav mengde karbonfibre i motsetning til mindre karbon nøytrale firmaer.
Kabelens tverrsnitt er 2x16mm2, altså 16 mm2 til pluss, og 16 mm2 til minus. PM Audio opplyser om svært lav kapasitans, med hyggelig resistans og induktans. Kablene utgjør således en meget behagelig last for bl.a. elektrostater.Før testen startet hadde anlegget til JMK stått på i et døgn. Vi la ut på vår odyssè med T+A 8 høyttalerkabelen koblet inn. Herrene valgte å gå direkte på med krevende vare, og Lilla Downs åpnet ballet tett fulgt av Roger Waters. Generelt lyder musikken via Sashaene malmfullt med T+A innkoblet, dog litt flatt, men med god energi. Bassen er dyp, men noe udefinert og litt ullen.

Ivrige som guttunger i godteributikken etter dagens bompengeinnkreving rundt atten hundre og brødskalk slo vi av anlegget, og koblet inn 3m BME høyttalerkabel pr side. Kablene er ikke stivere enn at man får koblet dem til hvis man bare tar det rolig. Ikke fall i stressfella med påfølgende høyt blodtrykk, svett og bannende så du ender opp med ødelagte gjenger på høyttalerterminalene som resultat. Flapp a….alle får (s)pille.Med BME tilkoblet og Roger med Vannet i den digitale ølbrikke avtasteren Emmlabs CDSA falt dybden i lydbildet på plass. Det ble mer luft og avstand mellom utøvere og individuelle instrumenter/stemme(r), samt at tonal korrekthet dvs. anslag, størrelse (kropp) og utklingning på en streng, tromme eller piano låt mer distinkt, organisk og riktig. Informasjonsmengden mhp. mikrodetaljer økte kraftig, og gav hørbart mer liv til instrumenter og utøvere. Effekten med Q-sound på RWATD var påtagelig. Aldri har jeg hørt hunden bjeffe mer troverdig på spor 12 (5`10`` inne i låten, og langt i det fjerne i starten av spor 10). Hestespannet på spor 8 ble nesten formidlet fysisk der det kom inn fra venstre, trasket gjennom rommet i iskald knirkende snø, hvorpå lytterne ble omgitt av et hav med naturtro bjeller en staket stund før ekvipasjen forsvant ut til høyre med god tid. ”Snakk om Bjelleklang! Jeg er havren jeg har bjeller på!?”

Vi satt bare stille og tittet på hverandre med store øyne, forskrekket over nesten å ha blitt trampet ned av store Whiltshire bryggeri gamper. Plutselig spolte en Ferrari med høyt turtall forbi oss i motsatt retning av gampene, og vi skvatt over i fosterstilling. ”Hvilken bredde og dybde på lydbildet!”. ”Å du og du”, tenkte Powerpoint. Så var det bassen da. Jo takk, kølkjeller`n neste, men med stram regi og klart gjenkjennbare lavfrekvente instrumenter.

Når man er i besittelse av et kraftverk som Krell EVO 402 så mister man ikke kontrollen, og den gir seg ikke på tørre møkka. ”Skal vi se, hvilke andre forsterker produsenter har dette kvalitetsstempelet?”

Nok en fysisk opplevelse oppstår i det vi utsetter oss for fullt pådrag med invertert bass i kilowatt klassen på spor 12 på RWATD skiva. EmmLabs, Krell og Sasha leverte varen uten knussel med stålkontroll via BME. Imponerende, moro og forferdelig vanedannende uansett bølgelengde, stående eller liggende.En ting skal man merke seg når man er på dette nivået. BME er mindre tilgivende mhp. sibilanter, men det er fordi at de faktisk foreligger på det avspilte materialet.
Dynamikken for ikke å si synergien mellom BME og anlegget er eksplosiv, dog henger tonene naturlig i rommet uten avkortning, sløring eller forflatning. Pådraget var lynhurtig med full utsvingning uten sladd når RW og Lila Downs dro til.


Musikken blir gjengitt så insisterende via BME at man som lytter automatisk fokuserer, og legger vekk det man eventuelt bedrev av andre sysler med hjernen. I min bok er det definitivt et kvalitetsstempel.

Noen musikk eksempler:
Roger Waters – Amused to Death:
Bedre og tydeligere effekt med Q-sound via BME. Bredere og dypere lydbilde. Jeff Becks gitarspill gjengis mer raffinert med tydeligere detaljeringsgrad. Meget god klangstruktur og utklingning av instrumenter med myriader av små subtile detaljer.

Lila Downs – Border:
Med BME inne er det bra fokus på stemmen hennes, veloppløst og nyansert med klar og tydelig gjengivelse. Glitrende detaljeringsgrad på harpespillet. Stram, dyp, kontant og differensiert bass. Alt blir blassere og flatere gjengitt via T+A 8.

Patti Smith – Twelve:
Med BME inne gjengis cymbaler mer naturlig på slagverket. Generelt gjengis musikken detaljert, organisk og oppløst. Det er lettflytende og dynamisk. Med T+A 8 inne får lydbildet mindre ”soundstage”, og blir flatere med lavere detaljeringsgrad, samt med slappere bass gjengivelse.

Kvinnelige Studenters Sangforening – Arme jord ha Jolefred:
Med BME inne gjengis koret i et STORT rom med luftig detaljert vokal, lettflytende og silkemykt. Gjengitt via T+A 8 krymper rommet, og stemmene gjengis flatere. 3D illusjonen forsvinner.

Tom Waits – Glitter and Doom:
Stemmen til Herr Waits har aldri vært gjengitt grovere i målet enn via BME, og for en dybde!!! ”We`re going down, down, down…and we`re all gonne be Dirt in the Ground”.

Olga Konkova – My Voice:

Via BME gjengis musikken åpent og luftig med nydelig fokus på pianoets komplekse strukturer, og mange detaljer i næropptaket. Med T+A 8 blir lydbildet tydelig flatere med mindre mikrodetaljer, og mindre kropp på piano og stemme.

Helge Lien Trio – Natsukashii:

Via BME gjengis musikken nært, detaljrikt, organisk, oppløst, virkelighetstro med særs god dynamikk. Med T+A 8 blir lydbildet flatere, mindre detaljrikt, slørete med en noe udefinert kontrabass. Tonene fra pianoet blir slappere, mindre størrelse på instrumentene, cymbalene sløres og det mangler luft mellom utøverne.


                                                                                                 
          
Anlegg 2:
CD-spiller:                 Micromega  DUO CD3 (tweaket)
DAC:                       Micromega DUO PRO 2 (tweaket)
Forforsterker:           Dynamic Precision C1b m/Powersupply DP C1s
Forsterker:               Dynamic Precision DPA 6.4 (m/A1 turbo strømforsyning)
Høyttalere:              QUAD ESL-63 (moddet)
Signalkabler:             Black Magic Revelation m/ Furutech Rhodium XLR
Høyttalerkabler:        Black Magic the Giant m/Furutech Rhodium spader
Strømkabler:            LMC FAT med Furutech gullkontakter
Nettfilter:                Fisch Audiotechnik Filterliste (4 spors ;-) Anlegget er tilkoblet egen 16 ampers jorda kurs.
                             De samme CDene som ble benyttet under test i anlegg I er benyttet under test i anlegg II.


Jeg spilte igjennom 6 av de 8 utvalgte artistene først, og avsluttet med KSS – Arme Jord ha Jolefred før jeg koblet om fra BM the Giant (BMG) til BM Emotion (BME).BMG avløste i fjor høst Silspeak som ikke er noen dårlig ht.k. Allikevel ble gjengivelsen av musikk mer oppløst og detaljert med BMG inne i systemet. Lydbildet ble mer raffinert og subtilt med strammere bass, samt tilkjennegav bedre romlige dimensjoner (den akustikk informasjon som eventuelt er til stede på kopien av innspillingen) og rikere mikrodetaljering i mitt anlegg.Etter å ha sloss med hybelgrevlingene på gulvet, og prustet og stønnet litt lot jeg damene i KSS få tilstrekkelig med åpning og strøm (nei, vi snakker ikke nå om S&M leker på kammerset, men gjengivelse av hermetisert digitalis via et stereoanlegg). Det første jeg legger merke til er gjengivelse av rom informasjon. Ekspansjon i dybde og bredde er påtakelig utøkt via BME kontra BMG. Så siger mikrodetaljeringen på som også hos meg gjengis med tydelig mer innhold og fokus nå (som det også ble observert i anlegg I). Størrelsen på stemmene virker å ha riktig kropp og tonal høyde, og glir mer innsmigrende inn i øret justert for ”bling”, glitter og forutinntatthet. Så slår det meg at musikken gjengis med mer emosjonell innlevelse enn hva jeg tidligere har fått med meg i mitt oppsett. Eller sagt mer korrekt så blir jeg som lytter mer emosjonelt engasjert av å høre musikk formidlet via BME. Dette måtte sjekkes ut nærmere. Jeg setter på Zbigniew Preisner – Requiem for my Friend (Erato 3984-24146-2, 1998).
Opptaket er gjort i katedralen i Warzawa, og tilkjennegir et meget stort kirkerom på et godt anlegg. Innspillingen er overført lavt til sølvskiva (uvisst av hvilken grunn?), så man må skru betydelig opp, men vil da belønnes rikelig. Jeg satt plutselig og lyttet langt innover i kirkeskipet. Sangernes røster ble gjengitt med naturlig ”flutter” ekko i kirkerommet i dimensjoner jeg ikke har hørt gjengitt til nå.

Teac - Esoteric X-01D2

Det rare er at dette tilgodeses meg via et >15 år gammelt CD-spiller oppsett (ja, det er modifisert ørlite grann med innvendig bitumen matter ++) som spiller 16 bit/44.1 khz, og ferdig med det. Jeg har mao. ingen oversampling, interpolering, 24 bit/3524 khz eller atomklokke til å gjengi musikken mer sublimt. Allikevel duger det!?

Micromega settet begynner riktignok å dra på åra (akkurat som jeg), men hva er det med alt dette digital maset?
Det handler vel i bunn og grunn om kildematerialet, og til hvilket formål skiva er mikset. Man spilte/spiller som regel inn 20 bit/48 khz i studio, og mikser så ned til 16 bit/44,1 khz.

Det er sikkert kult med digital ”streaming”, high rez og det som finere er dersom ”original” materialet er spilt inn i disse formater (eventuelt konvertert over til et nytt format på en vellykket måte) så man kan utnytte potensialet.
Men så lenge slike døvhørte aldrende langhåra audioholikere som jeg har det festlig med 16 biter i sekundet, så kan de andre gutta hygge seg med sine S/PDIF, USB, Firewire kabler, DACer som har sett lyset og er vaksinert for jitter og dither, harddisker som krasjer, og ”backup” systemer som ikke fungerer.OK da, i sannhetens navn (for hva det måtte være verdt) skal det sies at Micromega settet låter mer kantete og digitalt enn Emmlabs spilleren til JMK i hans anlegg. Sett ut i fra begge de aldrende herrers tunghørte univers forbauses vi allikevel over hvor gode de gamle greiene egentlig er når de først får gode betingelser til å slå ut håret – eksempelvis undertegnedes Quader (om dette kan der skrives meget ved å lytte til JMKs modda Tandberg anlegg på loftet).. Sett med våre øyne…ehhhh…hørt med våre ører skulle det være.Beklager, men jeg sporet vist i min vane tro litt av her. Lett å gjøre her på hjemmet vet dere når søster ikke har vært innom på en stund med assorterte piller og konjaffe etter middag.

Om bare Herr Myrvold kunne stukket innom med noen sære skiver, og et par sentralstimulerende tabletter.
I dag hadde vi vist fin avføring også!? VI???? Å så jeg som trodde jeg var på attføring?
Det føles mest som jeg er bortført, men hva gjør vel det når man kan la seg forføre av 2 x 3 meter med sort Taipan fra PM Audio.


Noen musikk eksempler:
Roger Waters – Amused to Death:
Som i JMKs anlegg fikk jeg tydeligere effekt med Q-sound via BME. Bredden og dybden i lydbilde økte, og detaljeringsgraden på Jeff Becks gitar ble mer raffinert. Klangstruktur og utklingning av instrumenter med et vel av små detaljer tilgodeses også meg i mitt anlegg. Bassen på skiva går på ingen måte så dypt som hjemme hos JMK, men som han selv sa er gjengivelsen via mitt anlegg mer intellektuell uten den råheten og villskapen som anlegget hans formidler. ”Dog savner jeg ingenting egentlig.”

Lila Downs – Border:
Tydelig fokus på stemmen hennes med god detaljeringsgrad på harpespillet. God integrering av musikerne som får det tiltrengte alburommet. Stram, dyp og kontant elektrostat bass (Hææææ…finns DET???) med god innsikt i hvilket instrument som trakteres.

Patti Smith – Twelve:
Naturlige cymbaler på slagverket, detaljert, organisk og oppløst gjengivelse. Det er lettflytende og dynamisk. Med BMG inne får lydbildet noe mindre ”soundstage”, og blir litt distansert med litt lavere detaljeringsgrad. Bassgjengivelsen er også mer tilbaketrukket.

Kvinnelige Studenters Sangforening – Arme jord ha Jolefred:
Med BME inne gjengis koret i et stort kirkerom med tydelig dybde. Vokalen gjengis luftig, lettflytende og silkemykt. Via BMG krymper rommet, og stemmene gjengis en anelse mørkere med større distanse til lytteren.

Tow Waits – Glitter and Doom:
Stemmen til Herr Waits gjengis naturlig grov i målet med innlevelse og god dybde i konsertlokalet. Nerve og intensitet kommer hørbart lettere frem når musikken gjengis via BME. Igjen er det alle de små detaljene som utgjør helheten som bergtar og driver meg videre. Siden vi (familien) nylig mistet vår far i en ulykke er låta: ”Dirt in the Ground” blitt en kjær låt på sitt morbide vis hjemme hos meg. Tom Waits synger med slik innlevelse at jeg får gåsehud. Og med BME innkoblet låter det klart mer oppløst, dynamisk og detaljrikt enn via BMG. Spennende og snodige greier fordi BMG er jo slettes ingen dårlig høyttalerkabel.

Olga Konkova – My Voice:
Via BME gjengis musikken åpent og luftig med tydelig fokus på pianoets komplekse strukturer, og mange detaljer i næropptak. Med BMG blir lydbildet ørlite tilbaketrukket med følelsen av å høre på et litt mindre piano med mindre mikrodetaljer og kropp. Det ligger et lite slør av mørkhet som ikke slipper igjennom detaljene på samme måte som via BME.

Helge Lien Trio – Natsukashii:
Via BME gjengis musikken tett på, detaljrikt, organisk, oppløst og virkelighetstro med god dynamisk, men ikke så stramt som Egil ville at Helge Lien skulle ha gjort i sluttmiksen hos Herr Kongshaug (så vet dere det – OAS kontroll lytter også for utøvende musikere). Med BMG innkoblet blir lydbildet mørkere og mer tilbaketrukket med mindre detaljer. Bassen er dyp, men ikke så definert, raffinert og energi rik som formidlet via BME. Tonene fra pianoet blir gjengitt noe mer tilknappet med lengre distanse til lytter. Cymbalene tones litt ned og det er ikke fullt så stor plass mellom utøverne i tid og rom.

Mellomtonen til Quad ESL-63 har nær sagt som vanlig intet problem med å henge på Wilson Sasha heller i mine ører. Eier av Sasha mente at Quadene gjengir mellomtonen mer sofistikert og intimt ved avspilling av små jazz ensembler enn hans 2 svarte høyglanspolerte colombi egg fra Uaniten Bløff. Lydbildet som formidles via Quad er sømløst uten filter fra topp til bunn, og tilkjennegir stor bredde og dybde innenfor sitt virkeområde. For n`te gang får jeg bare bekreftet grunnen til min lange kjærlighet til disse engelske panelovnene.

Det blir stadig lenger mellom de gangene man begeistres innen denne hobbyen. Dette fordi jeg gjennom mange år har hørt så mange kombinasjoner, og anlegg til millioner som tidvis gir vond smak i munnen mhp. kvalitet ut i fra min hørsel og mine preferanser.

Jeg er mao tydelig begeistret for PM Audios siste ht.k. BM Emotion tross mitt blaserte ytre, og jeg finner ingen grunn til å legge skjul på min begeistring. Jeg morer meg som vanlig med at gammelt utstyr får nytt liv bare det blir gitt gode betingelser. Så hvis jeg får det som jeg vil så kjøper jeg test settet, og driter i kravet fra Kemneren i år.

Jeg kan varmt anbefale alle tilhengere av PM Audios BM kabel produkter å ta i mot Paul og Marions rause tilbud om lån for å gjøre seg opp sin egen mening. Bare len deg tilbake, og erkjenn at det er deilig å ha noia, samt være litt nerd. I tillegg koster jo ikke herligheten meget sammenlignet med andre ”någet elevert prisede kabelmerker oppe i åsen!”

Låner du med deg hjem ett sett BME og har BMG fra før vedder jeg en flaske vin på at du ikke kommer til å sende BME settet i retur. Kabelen er klart bedre, og kvadrat ”ruler” sammen med de riktige elektriske egenskapene. BME får lett tankene til å spinne rundt andre hundedyre kabelmerker mhp. kost/nytte. Dog må man ha i bakhode at synergieffekt og smak og behag også spiller inn som viktige elementer i prosessen mot en avgjørelse om husalter og eier vil nyte godt av en investering i BME.

Men hvordan vil dette bli om vi får ”låne” 2 sett med BM Revelation Mk.II mon tro?
Da blir vi lykkelig da!? Rabadamtimtim…se deeeer kommer Jan med tablettene mine…
Powerpoint & JMK


Og takk til Powerpoint & JMKNeste mann ut var da vår RES, som også skriver for magasinet Hjemmekino

R.E.S Skriver:

-- Det er ikke lenge siden jeg selv hadde forgjengeren The Giant, og dens lydsignatur kjenner jeg godt. Den hadde en kraftfull gjengivelse med vidunderlig bassgjengivelse, skikkelig pondus i mellomtonen, dog uten at dette gikk på bekostning av oppløsning og luftighet i toppen. Det er tydelig at PM Audio ikke har ønsket å lansere en kabel som bedret enkelte punkter på bekostning av andre. Emotion flytter nemlig lista høyere på samtlige punkter. Den er rett og slett bedre på alt.


Hvis vi begynner i bånn, så er dette rett og slett den beste bassgjengivelsen jeg noensinne har hatt den glede av å oppleve i eget anlegg. Det virker nesten som den går enda dypere enn mine egne kabler, men sannheten er nok heller at bassen oppleves både strammere og bedre definert enn de Forsman-kablene jeg spiller på til vanlig.  Det snodige er at fylden i bassen likevel er beholdt. Det høres både stramt og fyldig ut på en gang. Samtidig virker bassen på sett og vis skarpere opptegnet, på den måten at den evner å få fram ulikhetene i de dypeste frekvensene på en måte jeg ikke har opplevd her hjemme tidligere.
Denne vidunderlige oppløsningen tar kabelen med seg oppover i både mellomtone og diskant, og særlig i mellomtonen er det nærmest magisk hvor realistisk stemmer gjengis. Klisjeen om at artisten stod i stua, passer utrolig godt. Det er klangstruktur og mikrooppløsning av en annen verden. Det gjør at for eksempel separasjon av instrumenter blir bedre. Hører du bare på akustisk triojazz er kanskje ikke det den viktigste egenskapen, men spiller du symfonier og annen komplisert musikk, blir det straks betydningsfullt.


Diskanten er mer luftig enn tidligere. På Karin Krog og Bjørn Alterhaugs fantastiske versjon av Billie Holiday-klassikeren God Bless The Child bet jeg meg merke i pustingen til Alterhaug som ble plukket opp av mikrofonen til kontrabassen hans. Den har jeg aldri lagt merke til før, så jeg måtte bytte tilbake til mine vanlige kabler for å kontrollsjekke. Den var definitivt der nå også, men på langt nær så klar og distinkt som med Emotion koblet til.


De holografiske egenskapene er ikke overraskende også i toppskiktet. Med så god bass- og diskantgjengivelse, er opptegningen av opptaksrommet førsteklasses. Emotion skaper om ikke et større, så et langt mer presist lydbilde. Både dybden og bredden er glimrede, men det er evnen til å plassere musikere nøyaktig i opptaksrommet som imponerer aller mest. Her nagles de fast på hver sin plass. Det er utrolig fascinerende på orkestermusikk.


Klangmessig er de svært nøytrale, muligens en ørliten tanke på den varme/mørke siden. Det er uansett så minimalt at matching med elektronikk og høyttalere burde være en smal sak.


Konklusjon
Disse kablene er så gode at de kan gjøre jobben i de dyreste og beste stereoanleggene, men billige nok til at de vil være en fornuftig oppgradering i langt flere. Dette er reinspikka referanseklasse.

mvh
Roy Ervin Solstad



Etter seansen hjemme hos RES ble kablene kjapt hentet av nok et medlem. Også her fikk vi høre mye godord, men lite festet til papiret.
Da jeg til slutt og som siste mann i klubben endelig fikk kloa i kablene var jeg unektelig mer enn vanlig nysgjerrig, og kanskje litt skeptisk pga. alt ”skrytet”.
Mitt anlegg er består av bl.a 2 stk DP A1S (absolutt siste versjon), koblet slik at hver forsterker driver hver sin høyttaler, med høyre kanal til bass og venstre til mt+diskant. Begge kanalene mates med det samme full-frekvens signal idet jeg benytter forsterkerens særskilte inn/utgang som ”loopover”. Jeg kjører da egentlig to sett vanlige ht kabler fra hver forsteker.

Til daglig bruker jeg to sett Silspeak med WBT terminaler. (4 x 4 mm2 /ht.) Jeg har også et BM GIANT sett som jeg tidligere benyttet, da med jumpers og kun én forsterker.
Giant er definitivt bedre enn hver enkelt SILSPEAK kabel, men også for kort slik jeg nå har plassert høyttalerne. Nå får de jobbe sammen med Emotion:



Morty skriver:


Mitt lytteinntrykk er da basert på to forskjellige oppkoblinger:

A)        1 sett 3 m EMOTION til bassen og
            1 sett 2 m GIANT til mellomtonen.

Deretter

B)        1 sett 3 m EMOTION til mellomtonen
            1 sett 2 m GIANT til bassen.

Lett å lage innvendinger mot å kalle dette en ”test” ettersom jeg må blande kabler på denne måten og de ikke engang har samme lengde. Mine oppfatninger får man derfor ta for hva de er verdt og ikke legge for stor vekt på det nyanserte, - her kan årsakene være så mange.

Utstyr forøvrig er:
Høyttalere:            Vivid K1
Preamp:            Aesthetix Calypso
CD spiller            Cary 306 SACD PRO
Vinyl                        Opera Reference II, SME IV, Benz LP og DP 2,2 RIIA


Første oppkobling var i hht.. A) med Emotion til bass seksjonen og Giant til alt over 200Hz.
Det første som slår meg er hvor kontant bassen virker. Ikke mer bass, egentlig, og – i første runde ikke dypere heller, men bedre dynamikk rett og slett.
Etter hvert fester et inntrykk seg at oppløsningen nok er enda et hakk over Giant. De fleste innspillinger jeg legger i CD skuffen overrasker også med mer luft mellom (bass) instrumentene. Det blir liksom lettere å ”se” at det er et instrument, det være seg trommer, ståbass eller elbass, så låter det hele veldig naturlig. Mer naturlig enn hva jeg vanligvis hører i eget anlegg. Overtonene i bassen går nok ofte et stykke oppover i mellomtonen, til Giants arbeidsområde og jeg lar meg overraske av hvor greitt disse to kablene jobber sammen. Jeg er ikke i stand til å høre overgangen.
Drar etter hvert fram de dedikerte ”bassplatene” jeg har, og setter på f.eks. Victor Wootens ”Cirkus” spor 2.
- Og da kom smilet!
Dæven som dette ”drar” nedover. Jeg skrur godt opp og lar meg imponere tvert av definisjonen, trøkket og den meget naturtro gjengivelsen jeg nå hører på el-bass i eget anlegg. Dette er definitivt den beste bassen jeg har hørt i eget anlegg, ever.
Hmmm. Jeg har pokker meg ikke råd til nye kabler! Få bort de tankene som nå, mot min vilje, begynner å surre rundt i toppetasjen...Finner fram Jaco Pastorius, Marcus Miller, - samme resultat. Og oftere enn ellers  tar jeg meg selv i å spille låtene helt ferdig, ikke bare de spesielle partiene med dedikert bass.
Musikk med disse kablene blir rett og slett morsomt! 
Jeg setter på min egen ”test skive” – ofte kalt TEDDY skiva, da jeg brant en haug med kopier og strødde ut til frender under en OAS seanse på Teddys Softbar, her for noen år siden. Skiva er avspilt i en mengde forskjellige topp-anlegg rundt om på messer og hos godt-folk, så jeg vet hva som ligger skjult i rillene.
Og fra første til siste kutt strømmer naturtro musikk ut av høyttalerne, med en ny fellesnevner; at bassen nå er bedre definert, mer naturtro og med et herlig attakk som jeg bare må applaudere. Jeg tror jeg nå er helt i grenseland av hva jeg kan presse ut av mine Vivid K1 med bass-seksjon på kun fire  6,5”. Nedre bassrespons -3dB for Vivid er oppgitt til 33 Hz, hvilket kanskje ikke er spesielt dypt til å være en rel. kostbar høyttaler. Men kjapp og veldefinert, det er den.
Og med Emotion kommer disse egenskapene så godt fram at jeg savner intet.Med såpass gode resultater i bassområdet, var jeg mer enn spent på hvordan mellomtonen og diskanten ville reagere når jeg bytter om og kobler denne seksjonen opp mot Emotion, og bassen får signalene fra Giant:



Vi er da på scenario B) med EMOTION til mellomtonen og diskant.

Egentlig er det aller første inntrykket akkurat som for bassen:
- Dette spiller meget rent, luftig og oppløst, med en subjektiv oppfattelse av meget flat frekvensgang.  Det er plenty av ”kjøtt på beinet”, - det er ”singeling” i toppen, og jeg har ikke fått en plagsom SSss lyd på kjøpet. Og heller ingen problem med T’er. Jeg finner så fram noen av de mer ”vanskelige” Innspillingene.
Eksempelvis Billie Holidays ”Lady in Satin” kutt #1: I’m a fool to Want you
Stemmen hennes er på dette tidspunkt nærmest ødelagt og innspillingen legger ikke skjul på den ganske så krakelerte stemmen hennes. Har en følelse av at et eller annet i mitt anlegg alltid har forsterket dette forhold, kanskje ved at denne del av mellomtonen har hatt en forsiktig fremheving, eller redusert oppløsning. Ikke vet jeg, men tidligere har denne låten vært helt grusom. Når jeg nå, for n-te gang  legger sølvskiva i skuffen og trykker play, så står en renere, naturlig men likevel rusten stemme ut i rommet. Og mer skulle det ikke til. Nå, for første gang oppleves denne plata som ”riktig” gjengitt, med mer luft, bedre dybde og en helt annen realisme enn hva jeg har fått ut av denne skiva tidligere. Og mikrodetaljene er der i bøtter og spann, uansett hva jeg spiller.  Særlig den øverste del av diskanten opplever jeg som meget utstrakt og naturtro. Ikke slik at dette frekvenspartiet stikker seg frem, den bare er der sånn akkurat passe, når det ligger noe i innspillingen(e).
Prøver meg også  på vinyl, uten at dette forandrer noe særlig på totalen. Forskjellene i bassen blir nok ikke fult så tydelige, da Benz LP nok ikke er fullt så kjapp og oppløst helt nederst, i forhold til Cary. Det blir litt mer fylde og litt rundere på vinyl, hvilket kamuflerer litt av potensialet i Emotion.
Oppover derimot, lar Emotion Benz LP blomstre og slipper detaljer og nærhet til vokalisten tilnærmet uhindret ut av høyttalerne.
Jeg merker meg også at her er en forbilledlig ”attakkvillighet”. Trommestikker på stålkanten av tromma f.eks. låter meget overbevisende og naturlig.
Det totale lydbilde, i den grad jeg kan bedømme det med slik blanding av kabler, fremstår verken mørkt eller lyst, trass i at kabelen etter min mening gir ”mer”, - eller er bedre, både i topp og i bunn.

Mer av alt vil jeg si
. Den er alså, etter mitt skjønn  meget godt balansert. Kabelen engasjerer i sjelden grad og er en betydelig bidragsgiver til å gjøre musikken levende og sjelfull i eget anlegg. Ikke tilfeldig da, at den har fått det treffende og velfortjente navnet ”EMOTION”! Jeg vil derfor anbefale enhver med ambisjoner om oppgraderinger og forbedringer av eget anlegg om å sjekke ut EMOTION. Og før kronene går til en ny CD spiller, prøv denne kabelen! Den kan vise seg å gi større utbytte lydmessig, enn veldig mange andre typer oppgraderinger. En utrolig bra kabel på alle måter som går rett inn i
High-End land, men til en langt hyggeligere pris enn hva som vanligvis møter en i dette landskapet. Jeg vil til slutt minne om den reservasjon jeg tar til egen test, da jeg som allerede nevnt har gjennomført testen med ett sett Emotion og ett sett Giant for å imøtekomme mitt  behov for dobbelt kabelsett. Om resultatet skulle bli noe annet enn enda bedre med  2 x sett EMOTION ville overraske meg meget, ja nærmest være utenkelig, men forbeholdet skal likevel nevnes. Har forøvrig ikke lest verken Powerpoint eller RES’  rapport til fulle, men noterte meg RES konklusjon og istemmer:


Dette er reinspikka referanse klasse”

Men har jeg lest både RES og Powerpoints/JMK test over, og nikker anerkjennende.
Helt enig gutter.

Morty


 
       


Om OAS

Oas er en uavhengig Hi-Fi Klubb.
Vi teller nå 28 medlemmer. Vi møtes jevnlig og besøker messer,
butikker, medlemmer
og tester utstyr.


Les mer


OAS anlegg


Andrè
Jan Terje

Andrè
Andrè

Eivind
Eivind

KW
KW

Roy
Roy

Lars
Lars

Tor
Tor

Kjetil
Kjetil

Morten
Morten

Tom
Tom


Copyright © Oslo Audio Society 2010