Det var under klubbkomitéens samling på Hovedøya tidligere i høst at tanken om en seanse med Ketil Hansen og Base Technology dukket opp. Ønsket var en test av DaaD- produkter spesielt og et håp om større forståelse for akustikk generelt. Jeg meldte meg sporenstreks og syntes jeg var selvskreven vert med klubbens beste flutterekko og desidert lengste etterklangstid. Det hører vel med til historien at mitt rom er så livlig akustikkmessig at det oppleves som direkte slitsom ved høyere samtale. Utstrakt bruk av mur og puss, mangel på gardiner og kunst i ramme bak beskyttende glass. Dette skulle være særs egnet lekeplass for Ketil Hansen og hans DaaD-komponenter.

Det ble tidlig klart at Ketil hadde tenkte å gå grundig til verks. Han etterspurte kjapt en skisse over lytterommet, eller stua som utenforstående oftest refererer til (kanskje ikke nå lenger?). Det skulle ikke by på problemer tenkte jeg, og hentet tommestokk og målebånd før jeg kvesset den digitale blyanten. Ikke mange dagene etter mottok jeg e-post fra Ketil om at nå hadde produsenten utarbeidet forslag til tiltak. Det var med stor iver jeg sjekket tegningene fra Ketil, hvordan var invasjonen av mitt lytterom tenkt? Allerede ved første øyekast syntes tiltakene drastiske, og det før jeg hadde oppfattet at her var tenkt stabling i høyden.

Ketil tok turen fra Fredrikstad til St.Hanshaugen en søndag i oktober. Bildene viser dessverre ikke ansiktsuttrykken til Tom, Vibeke og meg ved innsyn i Ketils Volkswagen Transporter.

Fullastet med DaaD-produkter syntes spørsmålet om han hadde flere avlessing denne søndagen naturlig. Nei, alt var tenkt plassert hos meg.

Opplegget for kvelden var såre enkelt, gjennomspilling av et utvalg låter slik rommet fremstår til daglig i all sin etterklang. Deretter en gjennomgang av det samme musikkmaterialet etter full installasjon av DaaD-produkter. Til slutt en gjennomgang av et utvalg låter etter en delvis DaaD-retrett.

Anlegget for kvelden:

Denon DVD2900
Michell Orbe SE/Mørch DP-6/Transfiguration Temper V/Phonofix
Graaf GM50
Merlin VSM
Kabler: Cardas Golden Hexlink 5C, Au24 IC og HT, Diverse Monster, Transparent Super og Norost Shiva strømkabler. T+A nettfilter og Ladac Isotrafo 2000VA.

Og den musikalske meny:

Hans Thessink       Solo                                   Sugar Babe  LP
Reiersrud/Kleive    Himmelskip                        The Ship is at the Landing  CD
Buddy Guy             Blues Singer                      I Love the Life I Live  CD
Nils Lofgren          Acoustic Live                      Keith Don’t Go  CD
Etta James            Blues to the Bone                Honey Don’t You Tear my Clothes  CD
Diana Krall            Live in Paris                        A Case of You  CD
Jacuintha              Here’s to Ben                      Danny Boy  LP45

De fleste av oss er vel kjent med hvor lett man opplever eget anlegg og rom som nøytralt og ofte ser seg litt blind på eget oppsett. Så, på tross av at jeg har vært smertelig klar over at jeg besitter et rom med overdreven livlighet så var jeg nok ikke helt kjent med omfang og betydning av dette. Jeg har lenge vært kjent med at det i dynamiske passasjer gjaller og at det blir en tilsmøring av detaljer lenge før lydnivået er et irritasjonsmoment for naboen (etter salg i våres er denne terskelen betraktelig senket, men undertegnede sitter i styret og håndterer naboklager med den største inhabilitet). De andre inviterte var enige og så vel rommets begrensning langt klarere enn meg.

La oss høre hva vår kjære formann Tom mener om saken:

Det ble fort klart at Hifi-hulen til André var en noe booomig sak. Det gjallet under klapptesten! Etter en del ”small talk” kom vi i gang.

Først ut var Nils Lofgren i et meget crispt og tett på opptak som ved pådrag fort virket å bli ”tilsølt” for ikke å si tilslørt av refleksjoner når volumknappen ble dreid opp.
Her ble mye av informasjon klemt sammen i det lydbildet ble offer for rikosjerende og stående bassbølger som sterkt interfererte med mellomtonen. Resultatet ble at lydbildet ble dratt sammen på midten. Stemmen til Lofgren fikk tydelige skarpe kanter med harde uttalte sibilanter. Opptaket er i utgangspunktet krystall klart og svært dynamisk.

Så dro vi Reiersrud/Kleive – Himmelskip…the Ship is at the Landing opp av ermet, og lot dem innta husalteret.
Her skal det være mye rom informasjon, og voldsom dynamikk i gitaren til Knut, crispt, nært og direkte med stort og dypt rom.
Ved pådrag ble gitaren mer metallisk og skrikende enn tilvendt, mens bassen romlet av gårde rund og upresis i kantene. Rommet i kirken oppleves som rotete, og på langt nær så dypt som jeg opplever det å være til vanlig. Transientresponsen var der, men i overkant sløret og utflytende.

Ut på arenaen kom fru Costello (Diana Krall – Live in Paris - A case of You) hvor vi normalt hører at silkestrømpene glir mot hud, irriterende hosting, og med veldig klar lyd på instrument og stemme. Her fikk vi liksom en lydball i midten, og manglende panorering av opptaket.
Følelse av nærhet til damen ble hemmet, og pianoet slapp ikke helt løs fra høyttalerne.

Så kom Hans Thessiink på besøk via vinylriggen. Denne karen mistenker jeg for å være audiofil for maken til klare og dynamiske utgivelser han varter opp med til stadighet.
Hans stemme er sonor på en varm behagelig måte som ofte gir følelse av stor nærhet tett på the Man himself. Gitarer lyder som det de er, om det er dobro med slide, 6- strengs med metall eller nylon strenger. Alt dette mens Jon Sass legger ned dype enerverende toner i rillene med sin tuba, - men ikke på dette sporet.
Her låt det komprimert og uryddig ved pådrag, men ikke uspiselig.
Saken er bare den at det låter så fordømt bra at man ønsker å dra på, og da blir det slitsomt etter en kort stund.
 

Ja, så var det dags for å pakke opp herlighetene. Jeg får vel innrømme at jeg i utgangspunktet trodde dette skulle ha effekt, men at jeg antok forbedringen ville begrense seg til de nedre oktaver. Det måtte nok mer enn noen skarve sylindere til for å skape orden i hele frekvensspekteret var min antakelse. Fullgodt resultat var jeg redd ville kreve et større areal av absorberende materiale på de åpne murveggene. Så feil kan man altså ta, men mer om det siden. 

Forklaring på hva hver enkelt Daad gjør: Point A For resonanser og  for  tidlig andre refleksjoner.  DaaD i plassering i point A  gjør at det blir bedre kontroll, artikulasjon, og et større Soundstage med bedre fokus. Point D DaaD i posisjon  point D  behandler de tidlig første refleksjonene  bak høyttalerne. Det gir  bedre fokus og dypere lydbilde. Point E DaaD i midten av høyttalerne gir bedre senter fokus. f.eks  vokalen er mere tydelig i midten. Point  C Behandler de lave resonanser , det gir bedre kontroll i de lave frekvensene Point B Behandler de tidlige refleksjonene  fra venstre hjørne Point F Du har symmetri stereo problemer  i oppsettet. Høyre og venstre side er usymmetrisk, du har i tillegg to forskjellige lyd rom. DaaD i plassering F  prøver vi å  gjøre  venstre område i rommet mere lik den høyre side område i rommet.

Vi fulgte nøye Ketils tegninger og plasserte installasjonene etter klare anvisninger. Disse semisirkulære søylene er utformet som diffusorer på ene siden og absorbenter på andre. Her var ikke noe overlatt til tilfeldighetene, produsentens skisse viste klart hvor diffusorsiden skulle plasseres inn mot hjørne og hvor den skulle peke ut i rommet. Og jeg kan fortelle dere, vi behøvde ikke spille én låt for å høre forskjellen. Allerede ved samtale var forandringen åpenbar. Selv min samboer måtte innrømme det, uten at hun har mer lyst til å befolke stuen med dem av den grunn. Nå førte vi en samtale med velmodulerte stemmer og spiselige intonasjoner i topp og bunn som Tom ville formulert det.

Hvorfor ikke la formannen få ordet igjen, for en gjennomgang, låt for låt:

Så satte vi på Herr Lofgren, og ble resolutt sittende å glise til hverandre før vi startet og prate i munn på hverandre.
Snakk om transformasjon. Her var bass booooooomet tørket opp, og VSMene spilte distinkt med pådrag innen sitt virkefelt. Resultatet ble en opptørking og klarhet i lydbildet oppover som gav oss tett innblikk i makro-, og mikrodynamikken mellom utøvere, stemmer og instrumenter. Dette smakte det virus fri fugl av gitt.
Lofgrens gitar fremsto med klare markante melodilinjer og riff, mens overtonestrukturer bare fikk henge i rommet og klinge ut. Nærhet til stemme og artist ble påtagelig, og sto som en påle midt mellom høyttalerne. The live take became alive :-) if you catch my drift!
Siblilanter falt mer til ro uten å frese fullt så hissig i øregangene, men fant mer sin naturlige plass i opptaket.

Det hersket liten tvil om at DaaD produktene ryddet enormt opp i dybdeperspektiv, generell stramhet i lydbildet med fastere og subjektiv mer kontant bass. Det ble lettere å følge instrumentets intonasjoner, og tilkjennegav bedre kropp på stemmer og instrumenter. Bedre sentrering, aksentuering og fokus i midten smakte heller ikke vondt.

Så satte Reiersrud og Kleive seg til i vår lokale katedral, og bød på en intens lytteopplevelse.
Nå ble kirkerommet tegnet opp med stor romfølelse og dybde, mens Knuts meget insisterende gitar beholdt det crispe twanget uten å lyde så metallisk hardt, men fremdeles med en rett i tryne presentasjon. Bassen til kirkeorgelet hadde naturlig nok sin begrensning, men det som var gikk subjektivt dypere, og var strammere med bedre kropp.
Mikrodetaljer, luftighet, utklingning, detaljering, dynamikk, separasjon, kropp osv. alt ble bedre og mer lettfattelig.

Diana fikk mer luft rundt seg, og pianoet bedre struktur og mer organisk klang.
Stemmen virket varmere, og mer innsmigrende.
Silkestrømpene satt tettere på huden, mens geriatrisk avdeling i salen ble ennå mer påtrengende.
Kan for faen noen gi disse halspastiller og Jægermeister før forestilling…knurrrrrrr…
Deilige klangstrukturer i pianoets strenger med bedre kropp som tilkjennegav en større grad av riktighet for meg.

Hans Thessink fikk nå virkelig drag på stemme og gitar, og vi ble mer involvert i hans lydunivers.
Det hele ble langt mer virkelighetstro, mer er det ikke å si om den saken.
Buddy Guy – Blues Singer spor 5 kan i de rette sammenhenger skremme kattunger på en fattig faen med den vanvittige dynamikken som ligger i stemmen hans når han drar på.
Og det låt definitivt tett på hos André.

Å gode Gud, hvor skal man starte. Vi får begynner med toppen. Nå er diskanten roet, joda, den er der fortsatt, den skriker bare ikke etter oppmerksomhet. Og den øvre mellomtonen deler for en gangs skyld oppmerksomheten med resten, uten alene å gjøre krav på rampelyset. Tom har så rett så rett, her dempes sibilantene til et naturlig nivå. Mellomtonen, og særlig den nedre, fremstår mer fyldig og med opplevd mer nivå. Det blir mer kjøtt på beinet hva angår stemmer og instrumenter. Litt unyansert kan man kanskje si at det oppleves som fokus flyttes fra strenger til kasse hva angår gitarer og deres kamerater. Selv i de nedre oktaver er det overraskelser å finne. Her hadde jeg forventet en oppstramming på bekostning av nivå. Ett ikke uvanlig fenomen er jo strammere bass på bekostning av opplevd nivå, slankere med andre ord. Her gikk jeg på en smell og det en god en. Ikke bare er det musikalske budskapet i de nedre oktavene mer fattbart med bedre transient gjengivelse, nei, det blir en etterlengtet heving i nivå. Og la det være klart, bassen er som aldri før formidlet med klanglige kvaliteter og bedret overtonestruktur.

På tross av at lyden fremstår mer dempet bedres den dynamiske kontrasten. Dette trolig som konsekvens av større ro mellom transientene. Detaljeringen styrkes da man sliter mindre med å skille etterklang fra direktelyd. Den uventede bonusen ligger i at lyden fremstår mindre analytisk oppleves med mer fokus på helhet og klangfarger.

Samlet fremstår lydbilde varmere og mykere, i tillegg til, og altså ikke på bekostning av, en økt stramhet og transientrespons. Stereoperspektivet får et vesentlig løft i kvalitet og de ulike aktørenes plassering i opptaksrommet presiseres. Ta de ulike kuttene på Etta James Blues to the Bone og du opplever rommets ulike innvirkning på vokal og instrumentering på en ny og uant måte. De ulike opptaksrommenes akustiske karakter kommer klarere frem. Nevnte jeg utklingingen? Så rent og så lenge henger tonene der at gleden er uten ende.

Tilbake til OAS-seansen. Det vanskelige i testsammenheng er å avgjøre om kvalitetstapet er like stort når man går veien tilbake som forbedringen var når man gikk frem. La oss være ærlige og si at vi i denne omgang ikke gikk hele veien tilbake, vi gikk omtrent halvveis. Som Tom kort kommenterte etter at vi hadde kastet ut halvparten av installasjonene: Med de samme musikkstykkene var det som å flytte til 15.-20. rad i konsertsalen med klart avtagende nivå. Gjengivelsen ble generelt slappere og mindre engasjerende samme hva vi spilte. Huff og huff, hvordan skal det gå for André når han må levere tilbake ”herlighetene”.

Det jeg ikke har nevnt er at disse installasjonene blir stående en liten stund. For, jeg hadde et sterkt ønske om å få teste dette litt mer grundig. Jeg ønsket også å få inn flere ører for en lytt, også dem som var bedre kjent med oppsettet. Derfor har jeg hatt mye besøk denne uken. Først ut var en audiofil kamerat som vel må sies å være svært forsiktig når han uttaler seg om betydningen av forandringer i hifi-oppsett. Men denne kvelden konkluderte han med at dette var den største forbedringen han hadde opplevd i mitt system noen sinne, ja faktisk den største forskjellen han hadde opplevd i noe system noen gang. Og, jeg kunne ikke vært mer enig.
Et par dager senere var det duket for nytt OAS-besøk i heimen, Tor og Morty på besøk denne gangen. Jeg skal ikke kjede dere med flere detaljer, men nevner at resultatet var det samme, men at testen ble gjennomført i motsatt rekkefølge. Vi startet altså med samtlige DaaD-komponenter på plass for å ende opp i et nakent, tomt og hardtklingende rom.

Det var under denne testen det ble klart for meg hvor den største forandringen fant sted. For resultatet er jo bare overveldende. Igjen får Etta James gjøre jobben. Den nå så buldrende og slappe bassen ruller av sted uten sammenheng med den nå så overeksponerte øvre mellomtone. Den nedre mellomtonen mister nivå og fylde og skygger banen. Lydbildet fremstår som oppdelt i segmenter med liten innbyrdes kommunikasjon, frarøvet sin tiltenkte musikalsk sammenheng. Borte er fokus på helhet og sammenheng. Det låter til sammenlikning både kjedelig og vondt. Erkjennelsens time er kommet, DaaD-ene er kun er på besøk og ikke tiltenkt fast plass i stua. Kaffen får en bitter ettersmak og underbevisstheten begynner sysle med spørsmålsformulering til samboer om antall og plassering. Det er vel mye som kan tyde på at det bare er en av oss det har rablet for og jeg synes høsten med ett ble mørkere. Det er kanskje ikke nødvendig en gang å nevne, at den tv har vi ikke bruk for. Dessuten står den så definitivt i veien, for der skulle…..ja, DaaD nr. 3 ha stått.

Ja, jeg vet hva dere sitter og tenker, det finnes ikke en dårlig test noe sted. Det finnes redning og nirvana i et hvert produkt, og hva som er best veksler fra måned til måned. Så har jeg da også slitt med hvordan jeg skal formidle transformasjonen. Dette har vært en så til de grader åpenbaring for meg. Og jeg skal med hånden på hjerte si at dette er første gang jeg har foretatt en større forandring som utelukkende har vært til det bedre og hvor forbedringen har vært så total.

Man kan selvsagt innvende at rommet var håpløst i utgangspunktet, at andre installasjoner ville gitt en tilsvarende forbedring. Det vet vi lite om, for andre produkter har ikke vært til test. Det som likevel skiller DaaD-komponentene fra mye annet på markedet er at de er ganske flotte å se på. Joda, jeg er enig i min kjæres innvending, 13 stk er i overkant mange. Så selv om DaaD akustisk sett kunne gjort jobben alene, må de nok på sikt belage seg på å gjøre den i samarbeid med øvrig innredning.

Avslutningsvis vil jeg driste meg til å si at det finnes ikke den komponent i verden som fullgodt kan rette opp det som ligger av feil i rommet. Du kan muligens kompensere, men innen hifi tror jeg ikke minus og minus gir pluss. Så, jeg anbefaler alle, selv de med bedre rom enn jeg besitter, ta en test av disse komponentene før dere vurderer skifte til dyrere elektronikk.

- André og Tom

For priser på Daad, se hjemmeside: http://www.base-technology.no/