OAS har gjennom velvillig utlån fra høyttalerens eier HC, fått testet denne mye omtalte høyttaleren i to ulike oppsett. Først hos KW og deretter hos Tor. Forsterkerne som ble brukt var henholdsvis Bel Canto og Midgard Oberon. På begge seansene var det mellom 7 og 10 personer tilstede. Det må også tilføyes at høyttalerne var i bruk hos begge vertene i lang tid, både før og etter testen.

Vi også hørt denne høyttaleren i ulike sammenhenger utenom disse to testene. Og det som står klart fram er at dette ikke er høyttaleren for alle og enhver. Inntrykkene av den har mildt sagt hvert delt, og i de to oppsettene den ble prøvd her gav to vidt forskjellige resultater.

Begge rapportene er ført til penn av Morten på vegne av oss alle.

Del I

Beskrivelse av selve høyttaleren finnes på nettet, så den overlater jeg til de interesserte selv å finne.  Imidlertid er dette eksemplaret noe modifisert eksternt av Low-Q men lydmessig forøvrig original.
KW’s anlegg består for tiden av 2 x Bel Canto Forstekere, MF Multispiller og MF Preamp.
Høyttalerne fremstår som nokså massive firkantede kasser, tøffe i den rette setting, men ikke akkurat elegante vil nok min kone si. Frontplaten inneholder en ”flush” montert mellomtone/bass (8” ) og en ringradiator-diskant plassert i en horn-lignende forsenkning som minner litt om løsningen som f.eks. mange av Amphion benytter seg av.
Jeg antar at ”hornet” skal gjøre spredningskarakteristikken ved delefrekvensene jevnere, samt øke virkningsgraden for diskantens nedre frekvenser noe. – M.a.o. motvirke diskantens tendens til økt output for høyere frekvenser.

De første låtene vi fikk høre var lett rytmisk musikk av for meg ukjent ”opphav”.
Merket meg tidlig at diskanten var godt fremme, for å si det positivt, med en til tider imponerende dynamikk. Jeg skvatt skikkelig ved flere anledninger av hva jeg tror var anslag på skarptrommas ytterkant eller kanskje på selve ramma?

Etter en del forskjellig medbrakt musikk begynte et mer nyansert inntrykk å befeste seg:
Holy Cole ”Temptation” fra 1995 er en rolig plate som lett lyder godt. Her skal en tung men veldefinert bass ligge som en fast ramme rundt (nesten alle) låtene, mens pianoet spikrer melodi og rytme på et kontant Thelonius Monk-aktig måt til Hollys stemme.
Men ikke her. Bassen er nokså nede i nivå, samtidig som den øvre del av pianoet virker overdrevent fremme. Samlet gir dette en tonal ubalanse som fort ble slitsom.
Om enn i noe forskjellig grad, synes jeg denne ubalanse var hørbar på alt vi spilte.
Bruk av (KWs) Subwoofer hjalp en del på balansen, men ga samtidig litt sløring av nedre mellomtonen.

Hovedanken her blir igjen den tonale balanse. Hvilket selvfølgelig bringer temaet ”matching” på banen. Jeg tror rett og slett at Duelunds kreasjoner passer svært dårlig sammen med KWs øvrige utrustning. Samme anlegg med SF Cremona låter veldig annerledes med en behagelig tonal balanse (litt lite energi i toppen i flg. hamselv) og med en fin avtegning av scenens aktører. Kanskje er Bel Cantos Switch Mode effekttrinn lite egnet med Duelunds høyttalere? Denne forsterkerteknologi er jo kjent for å virke litt kjølig i en del kombinasjoner.
Jeg tror i hvert fall at høyttalerne kan mye mer enn hva de fikk vise her. Det synes jeg den korte demoen hos Gbatokai viste, da med rørutstyr.

Del II

I utgangspunktet var jeg nokså lunken til nok en Duelund lytteseanse. Har hørt disse ved flere anledninger, og spesielt den siste demoen hos KW gjorde meg overbevist om at dette var en høyttaler med en temmelig mager bass og en pågående diskant. Forskjellen i oppsettene burde ikke utgjøre de helt store forskjeller, da det i begge tilfelle ble benyttet "digitale" (i dette oppsettet Midgard Oberon) forsterkere, og lytterommene vel må kunne sies å være nokså like.

Det viste seg imidlertid fort at her tok jeg skammelig feil. Lydbildet var her et helt annet.: Bassen kom godt fram og viste seg å være både dyp og veldefinert. Flere eksempler med kjent musikk fra bl.a. OAS testskiva ble spilt og bekreftet dette. Til og med "Jaco bassen" på Joni Mitchell ga et bra resultat. Om ikke gardinene akkurat flagret, så var det godt med trykk ned mot ca 30 Hz, og mer enn hva man kanskje kan forvente av et singel 8 tommers element.

Bassen virket også generelt godt definert. Ikke pompøs eller gumpete, og ikke overdempet. Veldig bra. Også flere låter fra den basstunge skiva til Holy Cole, "Temptation" ble spilt. Igjen låt dette passe varmt og godt oppløst. Rett nok merkes det her og der at det mangler litt skyv helt nederst, men dog, pris og bestykning tatt i betraktning må dette sies å være fullt ut akseptabelt.

Også mellomtonen engasjerte og avtegnet til tider flott dybde og god kroppslighet på artister og instrumenter. Dynamikken er også verd noen utropstegn. Her slenges transientene ut så man skvetter innimellom. Særlig i det toneområdet hvor "bassen" jobber var dette en god del hakk bedre enn hva jeg tror er typisk for et toveissystem.

Samlet et veldig engasjerende lydbilde. Eneste egentlig innvending retter seg mot diskanten, som nok ligger litt vel langt framme i lydbildet. I hvert fall i forhold til mine idealer og hva jeg er vant med. Dette gir seg utslag i at Sssene høres litt i overkant godt, som om det var en liten betoning, eller resonans i dette området. Dynamikk her er også bra, men det virker av og til som om diskanten "klasker" mot lytteren, litt på bekostning av finesse og oppløsning.

Second opinion ved Tor.

Høyttalerne stod hos meg en del uker og ble også prøvd i hjemmekino sammenheng. Og i mine ører var det her de fungerte absolutt best, med sin gode dynamikk og engasjerende lydbilde. Sammen med Midgard Oberon monoblokkene var det som å ha full surround i 2 kanaler ved filmtitting. Noe som gav filmopplevelsen en ekstra dimensjon. BRA!!

Det som var mer trøbblete var matchingen. På den tiden Duelund høyttalerne var i stua, spilte jeg på mitt eget anlegg med en modifisert Shanling cdspiller, som da låt best i forhold til min egen MF. Men på Duelund opplevde jeg at Shanlingen ble altfor skarp i lyden med tydelig fokusering på sibilanter, i en sånn grad at det ble slitsomt i lengden. Her fungerte MF'n bedre med en noe snillere spillestil om dere skjønner.

For moro skyld ble også en DVD spiller til 500 kroner koblet opp mot Duelund, og utrolig nok fungerte dette nesten bedre enn med den hotrod trimma Shanlingen. Riktignok med et mer rotete lydbilde, men uten slitsomme elementer i lyden....

Et annet poeng som ble nevnt før her er bass og klangbalanse. Duelunds høyttaler overrasker i mange sammenhenger med veldefinert og artikulert bass. Som på Siri Svale's "Don't explain". Her savnes lite....bassgitaren framstår definert med kraft og attakk.

Mens på Solveig Slettahjells basstunge plater derimot står det klart fram at det mangler noe tyngde og nivå i dypbassen i forhold til mine egne Etera.

En annen sak med høyttalerne er at de kommer med ferdig kabling fra Duelund. Dette gjør at eventuell tuning av lyden med andre kabler blir vanskelig, da tilkoblingen til høyttaleren ikke skjer med standard bananplugger, men med en spesialplugg med mindre mål. Ideelt sett ville det vært ønskelig å på en enkel måte kunne velge kabler etter behov og smak.

Så konklusjonen etter disse ukene med DCA 2.0 er at dette definitivt ikke er høyttaleren for enhver lytter/lytterom. Og den bør (i likhet med andre høyttalere) ikke kjøpes uhørt i eget oppsett Men for de som klarer å matche den, så kvitterer den med engasjement, definert lydbilde og mange timer med gode musikkopplevelser!

Takk for lånet HC!!

- Morten