Oslo Audio Society
Nyheter | Tester | Vi har besøkt | OAS Anlegg | Om oss | Kontakt
   
  30.09.2008
Edge G CD - en omtale
 
  Teac - Esoteric X-01D2  
   


Introduksjon

Mitt ståsted er at det er små forskjeller mellom digitale kilder og med det standpunktet skal jeg skrive en omtale av Edge G CD. Jeg utrykker meg ved et par anledninger som om jeg opplever store forskjeller – blant annet ’i mine ører er den ikke en gang i nærheten’, men dette var uttrykket som danset på tungen da jeg hørte den aktuelle sekvensen og en skal altså ikke tolke det for bokstavelig. Jeg sammenligner Edge G CD med Cambridge DVD89 og et system med Logitech Transporter som drivverk, og hvor signalet så tar veien gjennom dCS Purcell SRC og dCS Paganini DAC før det kommer frem til forforsterkeren. Det hele er synkronisert ved hjelp av en dCS Paganini klokke. Jeg kaller denne løsningen dCS og er sikker på at noen vil reagere på det, men det duger for meg. Utstyrlisten finnes her. dCS tilbyr mange muligheter til filtrering, ”sample rate” konvertering, etc. I denne omtalen benyttet jeg 16/44.1 → 24/88.2 i Purcell, filter 2 i DAC og ”dither” slått på i dCS klokken. For øvrig brukte jeg fabrikkinnstillinger (”the defaults”). Et problem med denne omtalen er at jeg ikke har målt komponentene og sjekket mot spesifikasjonene. Dermed vet jeg ikke om de arbeider som forutsatt av produsenten. Jeg har imidlertid ikke opplevd noe som skulle tilsi at komponentene ikke er i orden. Det er ikke innstillinger tilgjengelig for brukeren på Edge G CD.

Det skal anmerkes at jeg er klar over OEM diskusjonen og kontroversene som er blitt Edge G CD til del. Det interessante for meg er å finne ut om spilleren fortjener de til dels panegyriske omtalene den har fått. Jeg har tre CD-spillere med innbyrdes rangering dCS > Transporter > DVD89. Rangeringen har jeg arbeidet med over tid og har blant annet blindtestet for å være helt sikker på at jeg kan stå for det jeg hevder. Å blindteste Edge G CD mot hver av dem var derfor en god idé. Er det en CD-spiller som lyder likt Edge G CD er omtalen klar. Paradokset at Edge G CD skulle lyde som flere enn èn av mine CD-spillere vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert. Det ble heldigvis ikke en problemstilling. Det som derimot ble problemstillingen er at jeg klarer å skille Edge G CD fra de tre andre og min omtale får derfor et ikke ubetydelig subjektivt tilsnitt. Som nevnt er det etter min mening små forskjeller mellom digitale kilder og dermed er det mulig for andre å tolke og konkludere på en annen måte enn meg etter en måned med Edge G CD i hus.

Musikken jeg benytter er i sin helhet i CD-kvalitet siden Edge G CD er en CD-spiller og da er det ikke relevant å benytte annen kvalitet på materialet selv om Transporter støtter det. Jeg har kun lyttet til musikk jeg liker og som jeg hører på til daglig.

For å beskrive musikken og hvordan jeg oppfatter Edge G CD benytter jeg tre begreper. Presisjon som går på gjennomsiktighet, perspektiv og korrekthet i tid, definisjon som går på hvordan instrumenter og stemmer lyder. Dvs at bedre definisjon betyr at et instrument lyder mer naturlig. Og mikro- og makrodynamikk som går på nivåforskjeller i musikken, men i forskjellig skala.

7. september forsøkte jeg å laste ned ”product literature” og ”manual” fra Edges hjemmeside (www.edgeamp.com/gcd.html), men dokumentene var ikke tilgjengelige. I tillegg har jeg forsøkt å finne informasjon på nettet uten å lykkes i særlig grad så jeg kjenner kun spesifikasjonene slik de er listet på internettsiden til Edge. De er også kopiert hit.

Blindtester
Musikken til blindtestene ble tatt fra Spilleliste #1 [1.1]-[1.5]. Testen ble gjennomført ved at jeg lyttet en gang til Edge og en gang til kandidatene etter tur. Etter hver (A) – (B) runde ble (X) valgt ut av en medhjelper og det stod til meg å finne ut om (X) var (A) eller (B). Vi kjørte først med DVD89 (B), deretter dCS (A) og til slutt Transporter (B). Altså totalt tre ganger. Vi gjorde blindtesten unna i løpet av noen få timer. Jeg kjenner mine egne CD-spillere godt og det var ingen utfordring å plukke ut korrekt (X). Edge G CD hadde jeg hatt hjemme litt over en uke da testene ble gjennomført.

Edge G CD vs dCS
En må ha i bakhodet at det dCS baserte systemet jeg sammenligner mot koster vesentlig mer enn Edge G CD. Imidlertid er Edge G CD promotert som en ”high-end” komponent som uten problemer skal kunne spise laurbær med de beste – og det er med dét utgangspunktet jeg sammenligner uten å tenke pris/ytelse, men kun ytelse.

Dynamisk er dCS bedre, spesielt mikrodynamisk. Det samme gjelder definisjon og presisjon der dCS er en klasse eller to over Edge G CD. Edge G CD føles lukket og den maskerer detaljer. Stemmer er for tilbakelente og ofte for dårlig oppløst slik at vislelyder (”sibilants”) blir gjengitt for dårlig. Rom og tilhørende rominformasjon formidles ikke godt nok og mange instrumenter høres syntetiske ut via Edge G CD. I tillegg mener jeg at deler av bassområdet er hevet på Edge G CD – jeg noterte stadig ’for mye’, ’for fet’ og ’kunstig heving’ og er følgelig ikke enig med de som hevder den har god bass.

I utgangspunktet er det ingen åpenbare problemer med Edge G CD. Lyden er tilforlatelig og en kan like den, men etter noe tid sniker det seg inn støy som det ikke er mulig å stenge ute. Det er en eller annen syntetisk komponent i lydbildet som forstyrrer idyllen. Et av de beste eksemplene på dette problemet er andre satsen i Khachaturians fiolinkonsert [2.10]. Satsen blir stressende å høre på og de fine nyansene i Fischers fiolinspill forsvinner og erstattes av trettende støy. Edge G CD er etter min oppfatning altså ikke lyttevennlig over tid – den er en kameleon. Hvorfor kan den ikke være som andre komponenter – bli bedre over tid? Nei, dette beistet gir et godt førsteinntrykk – som om vi er i dr Jekylls digitale verden, men så overtar en unyansert mr. Hyde og det hele faller i grus som et mislykket klimaks i en Mahler symfoni.

Et annet godt eksempel er 2. sats av Mahlers 5. symfoni [4.4]. Etter ca 4 minutter og 30 sekunder roer orkestret ned og det bygger seg sakte opp igjen fra strykerne. Med dCS som kilde bretter det seg ut et panorama i mørket foran meg og det oppstår en nærhet til musikken som jeg sjelden opplever. Edge G CD er ikke i stand til å gjenskape denne illusjonen – i mine ører er den ikke en gang i nærheten. Problemet er at presisjonen til Edge G CD står tilbake for det en forventer i ”high-end”-klassen og dermed klarer den ikke å gjenskape rom med tilhørende informasjon og det hele blir lite interessant å høre på.

Elgars ”Sea Pictures” er noe av det fineste jeg har på CD (og på LP for den sakens skyld) og Janet Bakers tolkning er superb. ”Where Corals Lie” [2.8] er en av mine absolutte favoritter. dCS får frem intensiteten i stemmen til Baker og skaper en troverdig illusjon. Alle utrykk er godt definert og tydelig plassert i lydbildet. Dette kuttet lyder fantastisk godt via dCS og det er stor forskjell ned til Edge G CD – den ene formidler musikk og den andre spiller en CD-plate. Fra Edge G CD lyder det for dødt – det er utydelig perspektiv, for mye bass, for lite oppløst stemme og for tilbakelent.

Et nytt bekjentskap er Ola Gjeilo. Hans ”Stone Rose” [3.1] er en behagelig CD jeg har spilt mye i det siste. I kutt #4 opplever jeg varierende støynivå via Edge G CD. De dynamiske og transiente karakteristikker blir for diffuse og musikken mister spenning og liv. Pianoets anslag og dynamikk kommer ikke til sin rett og kuttet er et spesielt godt eksempel på Edge G CDs manglende evne til å gjengi piano på en naturlig måte. Via dCS blir musikken engasjerende og interessant å høre på. Edge G CD gjengir fiolinen i kutt #5 litt ’grovt’ og lite sofistikert, og nyanser forsvinner. Fiolinen har et støyskjær over seg – det lyder syntetisk. dCS evner å illudere musikken og stemningen, det høres naturlig ut og blir interessant å lytte til.

Mens vi er inne på piano. Selv Leon Fleisher [3.3] klarer ikke å få frem smilet når Edge G CD er kilden i pianokonserter. Igjen er det for lite liv – nærmest litt trist. Pianoet lyder unaturlig lukket og lite oppløst – spesielt partiet fra ca 1.30 – 2.20 hvor dCS briljerer. Denne musikken krever at det dynamiske spennet i musikken blir trukket opp – og Edge G CD klarer det ikke.

Mahlers syvende er en av de mest spennende symfonier jeg hører på og Gielens tolkning er av de ypperste [5.3]. Også Abbado/CSO, Barenboim, Bernstein (SONY) og Kubelik (Audite) leverer fremragende tolkninger, men i dag er det altså Gielens tolkning som er bakteppet. Kutt #2 – ”Nachtmusik I” er preget av kontraster og variasjoner, danser og Mahler-rytmer. Edge G CD henger ikke helt med i svingene og for eksempel paukeslagene ved ca 3 min blir alt for diffuse. Triangler klinger ikke ut og musikken lyder for lukket. Ved ca 7.45 min illuderer dCS et inntrykk av ’ro og storhet’ mens Edge G CD blir for pinglete. At Edge G CD har problemer i bassområdet er kutt #3 et godt eksempel på – for eksempel ved ca 2.10 min. Alt i alt er bassområdet fremhevet på Edge G CD på bekostning av resten – noe som er enkelt å høre de første minuttene av denne scherzoen og kuttet er derfor et av de beste eksemplene på Edge G CDs problemer.

Edge G CD vs Cambridge DVD89
Dynamiske karakteristika er i mine ører tilnærmet helt identiske. Stemmer opplever jeg som likt gjengitt. Det skal nevnes at mannlige sangere ofte oppleves som bedre – mer fyldig, mer kroppslig – gjengitt via Edge G CD og dermed mer naturlig. Rom og rominformasjon er to alen av samme stykke, men det er mer bass fra Edge G CD enn fra DVD89. Det er imidlertid ikke sikkert at det er bedre bass, men som sagt – mer er det.

På de tre første kuttene i spilleliste #1, [1.1]-[1.2], synes Edge G CD å gi bedre bass, men den er også litt luftigere enn DVD89. Stemmen til Patricia Barber er imidlertid veldig lik fra de to spillerne. Den er for lite oppløst – det vil si vislelyder (s- og f-) høres mekaniske/syntetiske ut sammenlignet med dCS. På kutt #2 fra [1.2] er pianoet bedre gjengitt via Edge G CD. Det har mer kropp og er luftigere – her kan DVD89 ikke konkurrere.

Kari Bremnes’ [1.3] er bedre gjengitt via Edge G CD – faktisk mye bedre – enn DVD89. Det høres ut til at volumet heves sammenlignet med DVD89, men det kan også være på grunn av at bassresponsen subjektivt er bedre og mer tydelig. Dog høres Edge G CD noe kunstig ut i bassområdet. Det kan være en heving 80-120Hz eller noe slikt?

På kuttet fra Bartóks ”Music for Strings, Percussion and Celesta” [2.5] lyder Edge G CD og DVD89 temmelig likt, men med en gang materialet får litt bassinformasjon er det forskjeller. Edge G CD gir mer bass og i tillegg er den mer transientvillig enn DVD89.

Cantate Domino [2.7] er en fantastisk CD. Hører en på kutt #1 er det mer kropp med Edge G CD – det skulle bare mangle, men resten er vanskelig å skille. Jeg synes også at Edge G CD suser/støyer for mye på dette kuttet. I kutt #8 er det umulig å skille dem og jeg kan ikke si annet enn at gjengivelsen synes å være identisk.

”Des Knaben Wunderhorn” [4.3] inneholder mange fine sanger – og ’fiskeprekenen’ er en av de beste. Både Edge G CD og DVD89 er for puslete, de gjengir stemmen og andre uttrykk veldig likt – bortsett fra bassen som det er mer av fra Edge G CD.

Jeg har spilt de fleste av de større symfoniske verkene i spillelistene med begge spillere som kilde og det er normalt bare marginale forskjeller. Noen ganger synes jeg Edge G CD lyder bedre og andre ganger synes jeg DVD89 er best. Over tid jevner det seg ut og jeg kan ikke si annet enn at jeg vurderer dem som like gode når denne typen musikk står på menyen.

Oppsummering
Det er liten grunn til å titulere Edge G CD som ’verdens beste’ spiller. I minst et anlegg – mitt anlegg – er et dCS basert system bedre på alle tre punkter jeg konsentrerer meg om. For øvrig er den syntetiske lyden jeg opplever kanskje det største problemet. I tillegg så klarer jeg ikke å venne meg til bassgjengivelsen. Det høres ut til å være en heving i området 80-120Hz og det er mulig at denne ”loudness” effekten lurer en til å tro at spilleren er bedre i bassområdet enn den faktisk er.

Det synes som om ytelsen til Edge G CD er ganske nær Cambridge DVD89 når de er kilder i mitt anlegg. Så hva skiller Cambridge DVD89 og Edge G CD? Jeg vil karakterisere Edge G CD som en bedre spiller enn DVD89. DVD89 leverer en svakere og mer unyansert bass. Det er derfor viktig å forsøke å ’lytte rundt’ Edge G CD bassen og da er det lett å høre at forskjellene er marginale.

Min mening er at bassen til Edge G CD er kunstig hevet. Jeg tror imidlertid at nøkkelen til dens gode omtaler ligger nettopp her, men hvorfor mange oppfatter det som god bass vil jeg ikke spekulere i. Derimot synes jeg det er merkelig at ingen har poengtert dette problemet ved Edge G CD. Personlig ble jeg oppmerksom på et mulig bassproblem første gang jeg lyttet til et anlegg hvor Edge G CD var kilden.

CD liste

Spilleliste #1
  1. Patricia Barber. A Distortion of Love. Antilles – 314-512 235-2. Kutt #1.
  2. Patricia Barber. Nightclub. Premonition Records – 66917 90763 2 4. Kutt #1&2.
  3. Kari Bremnes. Svarta Bjørn. Kirkelig kulturverksted FXCD200. Kutt #5.
  4. Kari Bremnes. Gåte ved Gåte. Kirkelig kulturverksted FXCD143. Kutt #4.
  5. Mariza. Concerto em Lisboa. EMI – 0946 3 77994 2 0. Kutt #4&6.
  6. Sondre Bratland. Rosa frå Betlehem. Kirkelig kulturverksted FXCD121. Kutt #4&3.
  7. Barb Jungr. Chanson-The Space Between. Linn – AKD 129. Kutt #2.
  8. Dire Straits. Love over Gold. Vertico 800 088-2. Kutt #2.
  9. Joni Mitchell. Don Juan’s Reckless Daughter. Asylum 701-2. Kutt #1.
  10. Cowboy Junkies. The Trinity Session. RCA 74321 18356 2. Kutt #1&2.
  11. Brian Bromberg. Wood. A440 Music Group 21254 4001 2. Kutt #1.
  12. Vamp. Horisonter. MajorSelskapet MSCD 1121. Kutt #2.

Spilleliste #2
  1. Anne-Sophie Mutter. Carmen Fantasie. Wiener Philharmoniker-Levine. DG 437 544 2. Kutt #1.
  2. Anna Netrebko. Sempre Libera. Mahler Chamber Orchestra-Abbado. DG – B0002999-02. Kutt #11.
  3. Bryn Terfel. The Vagabond. Piano-Malcolm Martineau. DG 445 946-2. Kutt #1&2.
  4. Bartók. The Miraculous Mandarin, Hungarian Peasant Songs, Roumanian Folk Dances. Budapest Festival Orchestra-Fischer. Philips 476 1799. Kutt #3.
  5. Bartók. Concerto for Orchestra, Music for Strings, Percussion and Celesta, Hungarian Sketches. Chicago Symphony Orchestra-Reiner. RCA 82876 61390 2. Kutt #7.
  6. Holst. The Planets. Orchestre symphonique de Montréal-Dutoit. Decca 476 1724. Kutt #5.
  7. Cantate Domino. Oscars Motettkör-Torsten Nilsson, Orgel-Alf Linder, Sång-Marianne Mellnäs. Proprius – PRCD 7762. Kutt #1&8.
  8. Elgar. Cello Concerto, Sea Pictures. Jacqueline du Pré, Dame Janet Baker, London Symphony Orchestra-Barbirolli. EMI – 7243 5 56219 2 4. Kutt #8. (Også art versjonen 7243 5 62886 2 1.)
  9. Schubert. Lieder-Ave Maria, Die Forelle, Heidenröslein. Barbara Bonney, Geoffrey Parsons. Telarc 4509-90873-2. Kutt #1.
  10. Khachaturian, Prokofiev & Glazunov. Russian Violin Concertos. Julia Fischer, Russian National Orchestra-Kreizberg. PentaTone 5186 059. Kutt #2.
  11. Mussorgsky-Ravel. Pictures at an Exhibition. Respighi. Pines of Rome, Fountains of Rome. Chicago Symphony Orchestra-Reiner. RCA – 09026 61401 2. Kutt #5.

Spilleliste #3
  1. Ola Gjeilo. Stone Rose. 2L – 2L48SACD . Kutt #4&5.
  2. Brahms. The Piano Concertos, Fantasias Op. 116. Gilels. Berlin Philharmonic Orchestra-Jochum. DG 447 446-2. Kutt #1.
  3. Grieg, Schumann. Piano Concertos. Fleisher, The Cleveland Orchestra-Szell. Sony SK 92751. Kutt #1.
  4. Varèse. The Complete Works. Royal Concertgebouw Orchestra, ASKO Ensemble-Chailly. Decca 475 847 2. Kutt #5 CD 1.

Spilleliste #4
  1. String Quartets – Engegårdkvartetten. 2L – 2L53SACD . Kutt #1&2.
  2. Mahler – Symphony No. 2 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.001. Kutt #1 CD 1& Kutt #1 CD 2, i.e. 1.&3. sats.
  3. Mahler – Des Knaben Wunderhorn – Royal Concertgebouw Orchestra-Chailly, Decca – B0000029-02. Kutt #6.
  4. Mahler – Symphony No. 5 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.101. Kutt #1&2, i.e. 1&2. sats.

Spilleliste #5
  1. Mahler – Symphony No. 6 – Royal Concergebouw Orchestra-Chailly. Decca – 444 871-2. Kutt #7 CD 1, i.e. 1. sats.
  2. Mahler – Symphony No. 6 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.029. Kutt #2 CD 1, i.e. 2. sats.
  3. Mahler – Symphony No. 7 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.030 . Kutt #2&3, i.e. 2.&3. sats.

Spilleliste #6
  1. Mahler – Symphony No. 1 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.097. Kutt #3, i.e. 3. sats.
  2. Mahler – Symphony No. 5 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.101. Kutt #3, i.e. 3. sats.
  3. Mahler – Symphony No. 9 – SWR Baden-Baden und Freiburg-Gielen. Hänssler Classic – CD 93.098. Kutt #1 CD 1, i.e. 1. sats.
  4. Mahler – Symphony No. 9 – Royal Concergebouw Orchestra-Chailly. Decca – 475 6191. Kutt #1 CD 2, i.e. 2. sats.

Utstyr
  1. Digital kilde
    1. Fujitsu Siemens Amilo Pro under Windows XP, ekstern Seagate FreeAgent disk med 500 GByte kapasitet, USB 2.0 og 7200 rpm. Alle data er lagret på flac format.
    2. Logitech Transporter med SlimServer versjon 6.5.4.
    3. dCS Purcell ”sample rate converter”.
    4. dCS Paganini klokke og DAC.
  2. Analog kilde
    1. Linn Sondek LP12 med Lingo, Ekos og Ortofon kontrapunkt a.
  3. Forsterkere
    1. Burmester 035 og 036.
  4. Høyttalere
    1. Adyton Imagic 1.6 og Audio Physic Luna II.

I tillegg benyttet jeg Cambridge DVD89 og Logitech Transporter (kun under blindtest) som integrerte CD-spillere.

Tekniske spesifikasjoner Edge G CD

Hentet ned fra www.edgeamp.com/gcd.html 7. september 2008.

G CD Player
Specifications
Format: CD
Chassis: 1
Number of Channels: 2
Power Supply: Double-shielded power supply and processor PCB Aluminum can with high-frequency absorption material
Laser: 650 nm
Power Sampling Frequency: 96/192 khz
Frequency Response: 4 hz-25 khz
Signal to noise ratio: >100 dB
Dynamic Range: > 93 dB
Harminc Distortion: < .005%
Audio Output (digital): 0.5v (p-p) fixed, 75 ohm, coaxial
Audio Output (analog): 2.0v (rms) fixed, 680 ohm, RCA
Weight: 35 pounds
Dimensions: 15"d x 16 3/4"w x 4 7/8"h

 

-ACD

 

 
       


Om OAS

Oas er en uavhengig Hi-Fi Klubb.
Vi teller nå 28 medlemmer. Vi møtes jevnlig og besøker messer,
butikker, medlemmer
og tester utstyr.


Les mer


OAS anlegg


Andrè
Jan Terje

Andrè
Andrè

Eivind
Eivind

KW
KW

Roy
Roy

Lars
Lars

Tor
Tor

Kjetil
Kjetil

Morten
Morten

Tom
Tom


Copyright © Oslo Audio Society 2008