Lytteintrykk - André

Det er drøye to uker siden Snapa var innom for å avlevere Escalante Pinyon. Anledningen var et par ukers opphold mellom salg av egne Merlin VSM Gen. III og kjøp av nyere Merlin. Hva passet da bedre enn å fylle tomrom og ventetid med det som vel trolig er landets første og hittil eneste par av denne lille, lekre stativhøyttaleren. Et par dager i forveien hadde en Sonus Faber Cremona subwoofer ankommet heimen, og det var duket for store forandringer og hard jobbing skal vise seg.  

Pinyon og Graaf, herlig kombinasjon.

Det har vært mye spennende utstyr innom anlegget de seneste årene, men akkurat høyttalere har det vært lite av. Spent må det vel kunne sies at jeg var, for selv om man kan diskutere viktigste komponenten i kjeden så hersker det vel liten tvil om at det normalt er lite som forandrer et anleggs karakter så drastisk som bytte av høyttaler. Her skulle vi endatil gå fra gulv- til stativstående, om elementstørrelser ikke er så forskjellige.

Pianolakk med mønster i siden.

Snapa hjalp til med oppkobling og vi fikk vel omtrentlig tjue minutter hver i sweetspot før jeg måtte hive ham på dør, familieforpliktelser skal vite. Førsteinntrykket var bra,  den tonale karakteren lett å like og det hele tippet noe mer mot det tilbaketrukne og snille enn hva jeg er vant til i eget lytterom. Klangmessig opplevde jeg dette som en mellomting mellom egne Merlin og Pinyons storebror Freemont  som jeg ved tidligere anledning har hørt i Snapas system.  
Pinyon har en fabelaktig hurtighet og en utrolig mikrodynamikk, dette gjør at instrumenter fremstår troverdig og ekte. Det er besnærende med hvilken ekthet skarptromme, piano og blåsere gjenskapes. Mellomtonen har en utmerket oppløsning samtidig som jeg opplever den øvre delen av den noe mer tilbaketrukket enn på egne Merlin Gen.III.  Jeg hadde en interessant opplevelse med et opptak av Wild Child Butler fra plata Sho’ ’Nuff (AAPO 2015-45). Tidligere har jeg mistenkt noe dårlig sporing, etter en form for ”metning” i et par dynamisk passasjer. Det forunderlige er at dette nå var fullstendig fraværende. Skyldes dette økt oppløsing, mer sømløs overgang mellom elementene eller den noe mindre fremtredene øvre mellomtone? Eller er det bare det at elementene er hurtige nok til å formidle materialet overbevisende? Jeg vet ikke, men håper å erfare at Merlin har dratt VSMXe i retning Escalante når de om kort tid ankommer heimen, for dette var en hyggelig erfaring.

Cardas høyttalerterminaler i Rhodium. Lekkert med logo og det hele.

Likevel fikk jeg ikke umiddelbart lyden jeg mener man kan forlange av et par stativhøyttalere i denne prisklassen. Lyden ”slapp” ikke høyttalerne, det manglet en del i forhold til forventninger om perspektiv. I stedet for å gjenskape et lydpanorama mellom høyttalerne virket lyden å komme ut av bokser og endatil bli holdt litt tilbake. Jeg forsøkte ulik plassering men ble ikke helt kvitt en resonans et sted ikke for langt ned i bassen.  Jeg hadde vel mine mistanker om at dette ikke utelukkende var rommet  i og med at jeg ikke har opplevd tilsvarende problem med Merlin. Her har vi et typisk dilemma; Merlin har jeg eid i tre år med voksende innsikt i dens preferanser for lekekamerater og plassering. Det er ikke gjort på en kveld å finne ut av dette på egenhånd.

Taoc viberasjonsdemping. Fungerte ypperlig mellom stativ og høyttaler. Til venste, modell med metall og tre

Jeg var i kontakt med Snapa og forklarte problemet og han foreslo at jeg lånte diverse resonansdempere til å ha mellom høyttalerne og stativene, alle fra Taoc, som stativene. Under besøket her hos meg har Pinyon utelukkende stått på stativer fra Taoc, ikke Escalantes egne og tilhørende. Dette var kvelden før OAS-gutta skulle komme, og det var introduksjonen av de medfølgende gummiknottene som fremprovoserte telefon til importøren. Disse gummiknottene mellom høyttaler og stativ drepte mellomtone og dynamikk fullstendig. Cardas treklosser fungerte fint og var vel omtrent så langt jeg kom i utredningen før OAS-arrangementet kvelden etter. Den kvelden gjorde vi noen høyst uhøytidlige tester av diverse underlag og endte vel opp med å foretrekke begge settene fra Taoc fremfor Cardas-klossene (i dette tilfellet). Jeg bruker litt tid på dette med underlag for det leder til et poeng. Det var først etter at vi hadde fått stell på forholdet mellom høyttaler og stativ og at den irriterende betoningen i bassen hadde gitt seg at jeg kunne oppleve den forventede effekten av å flytte høyttalerne rundt om i rommet. Bare synd vi ikke fikk gjennomført dette under besøket, men først påfølgende ettermiddag.

Taoc-sortimentet

Høyttalere og lytteposisjon ble flyttet 20 cm lenger ut i rommet  (høyttalere 1,69 fra bakvegg) og avstanden mellom høyttalerne økt litt. Der, endelig smaken av fugl. Borte var resonansen i bassen, denne mudringen som forkludret lydbildet generelt og stjal åpenhet og perspektiv. Dette gav en langt større følelse av at lyden oppstod i rommet og dannet det etterlengtede lydpanorama. Toppen åpnet seg uten å virke påtrengende tilstede, naturlig åpen og lett. Jeg fokuserer ikke så mye på diskant under normal lytting, men er var for rusk i øvre mellomtone. Pinyon kan oppvarte med en utrolig detaljering i toppen, dette gir til eksempel en utsøkt formidling av cymbaler. Dette ”zinget” gjengis med fantastisk troverdighet og en litt ”våt” presentasjon i mangel på et bedre ord. Sibilianter er adskillig mindre påtrengende enn med Merlin, eller i hvert fall presenteres de på et vis som gjør at jeg ikke henger meg opp i, eller plages av, dem.
Dynamikken fikk et ytterligere løft med ny plassering, men viktigst var at mellomtonen ble presentert med et helt annet driv og attack. En tanke som slo meg var at dette var horn uten sjenerende betoning. Etter relokaliseringen er lyden frigjort fra høyttalerne på et helt annet vis. Det er en fin spilleglede og rytmisk driv over disse høyttalerne, skikkelig fot. Så har man erfart det man vel visste, skal man få gromlyd ut av gode produkter så må man forvisse seg om at alle forhold er optimale.

Brian fra Grenland Lydlaug. Fin kar med sans for god musikk og platespiller.

Selv om høyttalerne presterer god bass er vel dette høyttalernes svakeste side, i den grad de har noen.  Ikke for at bassen er annet enn ypperlig, men fordi man i prisklassen fort vil forlange mer tyngde og fylde helt der nede. De kan bare ikke med sine fysiske dimensjoner konkurrere med større gulvstående. Jeg opplevde imidlertid at de var overraskende enkle å integrere med egen Sonus Faber Cremona sub. Her delte jeg på 38 hz og det fungerte utmerket.
Bassen på Merlin virker gå dypere og med mer tyngde i bunnoktavene. Nå har jeg ikke forsøkt å kombinere Cremona suben med Merlin, men tidligere erfaringer med James var ikke noe å rope hurra for.  Cremona sammen med Pinyon oppvartet imidlertid med beste bassen jeg har hatt i egen stue. Den tonale karakteren på de to er overraskende lik og det var ikke noe tydelig skille i overgangen mellom dem med Cremona som en direkte forlengelse av Pinyon nedover.
De perspektiviske egenskapene er gode og det låter åpent og luftig. Likevel kan de muligens ikke helt matche den formidlingen av dybde i lydbilde som Merlin på sitt beste kan varte opp med og fornemmelsen av ”lag på lag” innover i lydbildet. Her må det imidlertid presiseres at eget anlegg er bygget opp rundt Merlin og at jeg har arbeidet med plassering av dem i ulike rom og i et håpløst antall timer over en treårsperiode. Sammenligningen er derfor langt fra rettferdig. Overraskende hva Escalante kan varte opp med når ting er på stell. Oppløsning og detaljering i øvre mellomtone er definitivt å foretrekke på Pinyon og jeg er ganske sikker på at de er enklere å få til samtidig som de ikke er like nådeløse mot dårlige opptak. Dynamikken er som nevnt eksplosiv og sammen med Cremona gir de fot som få.
Nå er nye Merlin allerede handlet og Escalante skal stå en liten stund til i lytterommet før Merlin kobles til. Jeg må si jeg er spent på å koble dem opp. Ofte er det slik at man lett oppfatter det positive i forandringen og jeg håper inderlig at Merlin har dratt VSM i retning Pinyon. Etter siste justeringene av Pinyon må jeg innrømme jeg ikke er fullstendig sikker på egne preferanser. De er begge blant mine foretrukne formidlere, og selv om jeg vel har konsentrert meg om å beskrive forskjeller spiller de overraskende likt.  

God stemning rundt vintage-anlegget på loftet.

Etterord: Merlin er nå ankommet men jeg har de siste dagene prioritert avskjeden med Pinyon fremfor behovet for å tilfredsstille egen nysgjerrighet. De kommer til å bli dypt savnet her og jeg er går vel rundt og er like spent som engstelig for overgangen. Igår ble forresten Pinyon introdusert for Graaf GM20 med Telefunken rør og det var høytidsstund i lyttestua. Det er når man forbanner våren og solen man forstår man har lykkes med lyden.

Escalante Pinyon er utstyrt med ringradiator og to stk 6,5” ”direct coupled” (http://www.escalantedesign.com/viewer/home/direct_coupling.php)  mellomtone-basser.
Effektiviteten er oppgitt til 90dB og nominell impedanse 8 ohm. 

-André