Morten:
Jeg merket meg ganske fort at dette var et anlegg som bød på helt spesielle kvaliteter i særlig to områder:
- Bassen.
- Det tonalt nøytrale.

Bassen…
var ganske enkelt vanvittig bra: Oppløst og superdetaljert, tørr og meget fysisk. Og så nyansert som jeg kan forestille meg at det lar seg gjøre; fra å være nærmest fraværende i noen innspillinger til å servere de dypeste og mest knokkelknusende ”vibb’er” jeg kan huske å ha hørt.
Ja, ofte dro anlegget fram lyder i det virkelig dype området, jeg mistenker musikkprodusentene ikke å være klar over fantes. Her kan man nok snakke om eleven som overgår læremesteren(e).
Enten vi spilte akustisk musikk, ren synth eller vanlig ren pop, fremstod bassgjengivelsen som meget naturlig og overbevisende.
Det blir ikke mye bedre.

Det tonalt nøytrale….
mener jeg også var en fremtredene egenskap ved anlegget. Ingen toneområder virket fremhevet, og ingen virket heller nedtonet. For, om det på én skive kanskje kunne savnes litt luft i diskanten (husk, for meg ukjent musikk) kom typisk neste låt med de deiligste og luftige cymbaler og visper man kan tenke seg.

Sammenhengen mellom de forskjellige enheter virket også helt sømløs. Jeg klarte ihvertfall ikke å ”ta” noen tonale skiftninger fra den ene enheten til den andre.
Men nøytraliteten, som, etter min mening er en viktig egenskap blir nok i dette tilfellet også dets svakhet.
For er man vant med litt betoninger ”her og der”, litt ”varme” nedover kanskje eller en litt ”røraktig”mellomtone, vil nok mange vri seg litt urolige i stolen når de frarøves den sedvanlige forvrengning eller betoning. Kast krykkene sier nå jeg!

Når det omsider ble min tur i Sweet Spot, spilte vi kutt 9 fra Mark Knopflers siste skive ”Kill to get Crimson, på 180 gr. Vinyl.
Dette ble ikke kveldens høydepunkt akkurat, lydbildet var ikke spesielt stort, og jeg synes det var lite informasjon på ”flankene”. Vinylriggen til theStig er vel ikke noe referansesystem, akkurat, men jeg hadde faktisk trodd denne skiva skulle hatt mer å by på. På mitt eget, mer beskjedne anlegg syntes jeg denne plata låter vel så bra, totalt sett. Satte så på en skive med bassisten Victor Wooten (Soul Circus, spor 2; ”Victa”).
Å fytte katta som det spilte. Ståpelsen stod fra lilletåa helt opp til månen (min altså), fra første strofe. Bassgitar-anslagene satt som skudd, samtidig som stemmer, perkusjon og masse annen informasjon ubesværet og liveaktig ble plassert på den musikalske scene. Dette er uten tvil den beste og samtidig mest underholdene låt jeg har hørt på lenge, kanskje ever?
Her kan vi faktisk snakke om musikalitet!

Anlegget er, som mange påpeker, satt opp for nærfelt lytting og rommet er hardt dempet. Sweet spot er ikke mer enn en drøy meter (?) fra høyttalernes front, og er vinklet rett inn mot lytteren. Her snakker vi derfor om direktelyd i absolutt forstand. Musikken oppleves som om den nesten foregår rundt deg. Punktformigheten er forbilledlig, og ved mange innspillinger, forsvinner bredde og, i noen grad høyde begrepet fullstendig.
Dette må jeg innrømme jeg finner nokså uvant. Fascinerende? Ja, men jeg tror nok jeg i lengden ville foretrekke et mer tradisjonelt oppsett, hvor den musikalske begivenhet foregår på en imaginær scene, foran deg. Men dette er det jo opp til den enkelte å finne ut av, skulle man være i markedet for et toppanlegg av denne type.

theStig markedsfører også bassystemer i forskjellig størrelser basert på elektroniske delefiltre og integrert forsterker til bassdelen.
DET må jeg si virker fristende.
Må bare få meg et nytt hus først…..
Takk for alle hakesleppene!

Morten