Resten av kvelden ble det lytting fra ulike spotter i rommet, og det ble helt klart at anlegget er tunet for nærfeltslytting. For på normal avstand ble det en heller uengasjerende affære. Det tonale var absolutt på plass med fullrange (og vel så det) helt ned i suboktaven. Like fullt manglet det jeg vil kalle tilstedeværelse i gjengivelsen, musikken var der men ikke artistene. Kan vel si jeg syntes det subjektivt manglet nerve. Rørfolket vil umiddelbart skjønne hva jeg mener, selv om jeg ikke ser på dette som noe spesielt rørfenomen. Også enkelte transistortrinn klarer å skape dette magiske vinduet inn til musikken med den rette signalkilden.

Det som derimot imponerer hos Stig er bassen. Har vel sjelden hørt noe lignende før når det gjelder dypbass. Når vi spillte Solveig Slettahjell var det nesten så det ble i overkant med subinformasjon bak i rommet hos Stig. Men morsomt da!

Og det jeg vil huske best fra kvelden er den ”fun”faktoren som dette anlegget har, med sine fire 18’’ basser. Og når jeg stod bak og lyttet så slo også tanken meg; for ett hjemmekino anlegg dette ville ha vært!!!!
DET ville vært rått!!