Besøk hos Swogersch & Broh i Sarpsborg 13.februar i det hersens år 2018
Litt lett historikk, og produktets bestykning
OAS hadde vært i dype forhandlinger under hifipolitiets radar med et par karer hvis nysgjerrighet på hva de kunne oppnå av godlyd med kortreist treverk, kabler, elementer, lakkprodukter i hjemlandet. Sistnevnte skal man jo være litt forsiktig med, så man ikke får permanent knekk i knærne og etterslep på stemmebåndet. Som tenkt, så gjort. Man tager en tykk blokk med MDF eller to, får tak i litt rått verktøy og CNC freser et par halve pærer, men i 20x større format, med innlagte «tilfeldige» asymmetriske hulrom tett i tett. Mens fresen går opprettes kontakt med Norges eneste høyttaler element produsent i Moss. Deretter legger man en vill plan sammen med daglig leder i SEAS. Hvilket resulterte i bestykningen 4×10 tommers basser (10 kg/stk) pr høyttaler (2 i pæra oppe og 2 i pæra nede) med alu-membran, D`Appolito konfigurasjon av 2 stk 5 tommers mellomtoner (i sin tid spesial laget til El Maestro Franco Serblin, og hans Sonus Faber kreasjoner), og ett stykk 29mm Beryllium diskant. Så må man ha frontbaffel som elementene skal festes i. Kreasjonene er nå oppe i 1,9-2 meter, og CNC fres bordet må forlenges for å få laget baffelen. Når baffelen i aluminium ankommer skrus og limes elementene på denne. Delefilteret ble fjerde orden (24 db/okt), og høyttaler terminalene fra WBT gir mulighet for Quattro amping. Kabinettet er lukket, og lakkert i høyglans vinrød farge. Baffelen er beholdt i glatt aluminium uten eloksering. Delefilteret er så viselig innrettet at man i løpet av sekunder kan heve eller senke diskant og mellomtone 0,5-3 db. Høyttaleren kan skreddersys til brukers rom og lydfilosofi. Det hele veier inn på 160 kg/stk på sokkel lesten.
Plassering
Høyttalerne er oppstilt i en vanlig stue uten bruk av spesielle akustiske tiltak ut over normal møblering og bruk av tepper på gulvet. Det står en voksen flatskjerm mellom høyttalerne, og elektronikken for å drive dem er skjult på en fiffig måte bak panelveggen hvor det er et eget lite rom. Estetisk med lav nerdefaktor, dog unngås vibrasjoner fra høyttalerne ved større utblåsninger. Noe å tenke på for oss som liker å ha alt isenkrammet fremme midt mellom høyttalerne.
Slik prototypen fremstår gir den feminine vibrasjoner rent visuelt, men skinnet bedrar. Damene skal etter sigende være klokket ned til 14hz gullende rent.
Ja, de er høye, men ikke veldig brede. Mer skulpturelle, enn digre kasser som står i veien og ergrer vettet av WAFfen. Hvilket jo av og til er ønskelig i seg selv når sant skal sies. Etter plassering lar de seg ikke så lett flytte, gitt en inngangsvekt på 160 kg i markløft.
Kilder og forsterkere
Hva så med kilder og forsterkeri til damene? Det er mulig å spille vinyl på en ærverdig gammel Sansui Silent Syncrotor XR-Q7(32 år) med Ortofon X1-MC pick-up. På digitalis siden er det en Oppo UDP-205 universalspiller, samt streaming via en «laptop» løsning. Effektforsterkeriet var 2 stk. Powersoft Quattrocanali 4804 klasse D amper. Disse yter vist nok 4×1200 watt med «switch mode» strømforsyning (http://www.powersoft-audio.com/en/installation/quattrocanali-series#series). Forforsterkeren er en håndbygget «vintage» Hegel fra den gang Bent Holter var student ved NTNU. Kabelsalaten fikk jeg aldri helt grep på.
Hvordan låt så dette da i mine ører?
Etter presentasjon av produktutviklingen, elementbestykningen og sluttproduktet verbalt og visuelt var vertskapet svoger og brutter`n såpass humane at vi startet med et par spor via Spotify på tilvenningsvolum av høreapparater og bioprosessoren på toppen av halsen. Første låt ut var «Keith don`t go» med Niels Lofgren. Det ble tegnet opp et stort sømløst lydbilde med mye luft mellom strengene (tonene), kropp på gitar og stemme. Kontrasten mellom mikro-, og makrodynamikk ved anslag og plukking av strengene er lett og oppfatte. Det låt veldig ekte.
De presenile herrer i OAS var gjort oppmerksom på å ha med medbragt musikk, men det sorte gull glimret med sitt fravær. Så da ble det muzak via digitale ølbrikker, minnepinner og nettet. Alle har vi forskjellig musikksmak. Så under noen låter fløt jeg litt inn og ut av seriøs lytting, dog merket jeg meg bassen som var stram og dyp på et par av låtene som ble spilt. +2 db i bassen gav antydning til «festkul», og noe mer «utflytende» formidling nedover og lett maskering oppover efter mitt skjønn.
Så dro Lagga frem en gammel kjenning, Karunesh – Wisdom Calling. Da var det tid for å skjerpe inn «smalltalken».
Ut strømmet dype kjente toner, og ansiktet la seg i forventningsfulle folder. Musiseringen ble her gjengitt med stor presisjon, mye luft, rikelig med dynamisk kontrast, klang og størrelse på gonger, bjeller og fløyte. Stemmen til den mongolske strupesangeren antok en virkelighetstro form, alt mens synthbass tonene hele tiden dro oss ned i avgrunn. I fløytepartiet hvor det spilles en serie lange toner med vedvarende pådrag av luft i instrumentet (stort trykk), som stadig går høyere, gir majoriteten av konvensjonelle høyttalere opp. Da låter det lett presset, men høyttalerne til svoger`s og brutter`n kom seg helskinnet igjennom.
En liten djevel snek seg etter hvert inn i tankene, og hvisket om at noe manglet i lydgjengivelsen. Var ikke utklinging av kjente toner noe avkortet?
Så slapp jeg endelig til med Crimson Jazz Trio – The Songbook of King Crimson Volume 1. Disse gutta tok fullstendig rotta på meg første gang jeg hørte denne skiva. At 3 mann kan lage så intenst «groove», spille så «tight» og allikevel så vilt virituost er rett og slett en gave til oss som er glad i musikk. Jeg har herjet fælt med hønndyre anlegg med denne plata, og kjenner den ut og inn, men blir aldri lei. Spor 1 – 21st Century Schizoid Man entret rommet, og det spelte «fullrange» i stua til brutter`n. Men vi må pirke litt når det lyttes til musikk via slike «all out» kreasjoner. For egen del savnet jeg ennå et knepp mer oppløsning, ørlite mer luft, ennå litt klarere «snap» i trommespillet og følelsen av å være tett på. Eksempelvis låter kant-, og markerte slag på skarptromma eksplosivt klart og tydelige på «top notch» anlegg. Under Munchen messa 2017 låt det skremmende virkelighetstro på FM Acoustics «money no object» rigg i Ultra High-End segmentet.
Et annet kanskje mer relevant eksempel er JackX sitt Ypsilon/Magico Q3 oppsett. Her gjengis musiseringen på dette kuttet mer overbevisende fordi jeg får følelsen av å være tettere på utøverne (mer intimt), gjengivelsen av instrumentene puster en tand lettere (mer om det litt lenger ned), samt at musiseringen gjengis med mer organisk varme (bør høres hjemme hos nevnte herremann). Når det er sagt, så må det ikke glemmes at JackX har helt andre akustiske forhold enn brutter`n. Dog tror jeg at det valgte forsterker merket har svært mye å si.
Tilbake til brutter`ns stue – kontrabass spillet er røft og tøft, tett på, nesten som tilvendt, og flygelet hamrer overbevisende avgårde. Den siste lille resten av utklinging og efterklang fra utøvernes instrumenter savnes dog.
Kari Bremnes låt absolutt overbevisende med sin låt om Onsøy fyr.
Me fortsatte i jazzhjørna, og ei skive med flinkis sjæss ble satt på. Den gode integrasjon mellom de 7 elementene pr høyttaler skaper en troverdig illusjon hva sømløs gjengivelse angår. Høyttalernes evne til å starte og stoppe tilkjennegir stålkontroll på «power on demand» når det er behov for lynhurtig levering av watt, strøm og ampere. Det er et pluss.
En subjektiv erfaring til ettertanke
En herremann som har lang erfaring med PA-utstyr, bl.a digre konvensjonelle amper, stilte de herrer svoger`n og brutter`n et spørsmål om hvorvidt det brukes DSP og digitale amper. Joda, det gjorde de. Men da får dere jo 2 digitale konverteringer. Først via Oppo CD-spilleren fra digital til analog, deretter konverteres signalet tilbake igjen i ampene til digital for så og konverteres til analog før utgangene til ampene. For det første er dette ikke ønskelig, og for det andre mente vår mann på generell basis at digitale PA-amper brukt i Hifi sammenheng tilkjennegav mangel på «utpust»/uanstrengt lettflytenhet. Dvs at den siste sarte utklingingen av toner liksom ikke får klinge helt ut på en luftig måte.
Aha, kan det være dette jeg halvt bevist hang meg opp i selv underveis i lyttingen? Jeg er heller ikke helt fortrolig med flatbrød tynne digitale PA-forsterkerne med «switch-mode» strømforsyning. Det beste jeg har hørt av digitalt forsterkeri så langt er Theta Prometheus monoblokkene med 1,44 KV trafoer hos Intrepid i Moss. Jeg har kun lyttet til musikk via Embla, Bel Canto, Devialet, Crown, Mola etc tidligere, så erfaringsbasen min er ikke stor.
Uansett så låt høyttalerne til svoger`n og brutter`n klasser bedre hjemme i stua enn på Hortenmessa høsten 2016. Det skal de ha. Men resonnementet omkring digitalt PA-forsterkeri medførte en ørliten debatt om hva høyttalerne kan varte opp med av grom lydgjengivelse med konvensjonelle analoge forsterkere av litt grovt kaliber. For ikke å snakke om litt lek med kabler. Her er det muligheter gutter.
Mer musikk
Etter denne høyst relevante runden med avklaring omkring opplevd lyd, var det tid for avgang for noen, mens de av oss som ikke har manerer ble en stund til og spilte gjennom låter med Michelle Shocked, Røyksopp, Laurie Anderson, Youssuf Dahfer osv. Nå var hjernen skrudde inn på den hørbare mangelen på frigjort lettflytende utklinging av instrumenter og stemmer. Husk at alt pirket hører hjemme i de øvre 2-3% av lydgjengivelsen.
Fremtid
Svoger`n og brutter`n har en ny modell på tegnebrettet. Høyttaleren vil bli ennå litt høyere, smalere (elipseformet) og bestykkes med 5 elementer. D`Appolito løsningen ryker ut til fordel for en coaxsial løsning med mellomtone og diskant i samme element, og 4 stk. 8 tommere (2 oppe og 2 nede i bassen) (se bilde). Det ble ikke antydet noe om når en prototype ville foreligge.
Takk for gjestfriheten gutter, vi kommer så gjerne igjen med noen konvensjonelle monoblokker eller en bældiger stereo amp som setter de flate brødrene deres på prøve.
Ærbødigst Powerpoint
