Gutta på tur – München High End 2010

 

Avreisedagen kom like sikkert som de månedlige vinduskonvoluttene i postkassa. Glemt var vinter, snømåking, knasende lyder i korsryggen og verkende skuldre der vi satt og nøt en morrapils før avgang.

Tredje tideverv i goternes rike (i vulkanens favn)

Prolog

Vinteren herjet tungt, og drømmen om solrike dager i goternes enorme saler fylt med audiofile mesterverk fra nære og fjerne strøk av planeten Tellus virket så fjernt, så fjernt.
Hutrende av kulde pleide OAS sine medlemmer ”audiofila nevrosa” etter beste evne. Grumpy vartet opp med en overdådig tilstelning for både gane og lett alkoholiserte julebordsører tett oppunder jul. Tilfredse så vi julen komme oss i møte der vi snøvlet oss igjennom Teddy`s i vant stil siste lørdagen før Julaften. Som vanlig hadde noen ikke betalt for sin porsjon med ”rotten trout a la Valdres” (les: rakfisk). ”Will we ever learn?” En liten samling hos Fosse etter Teddy`s fikk vi også tid til før vi dalte ned i skjul sammen med snø, englekoret og illsinte kjerringer. Hjemme hos Formann ble det ”kjempet” iherdig for å få svev på Einsteins monoblokker (jeg viste ikke at han bygde rørforsterkere en gang??? Han ble vel dritt lei alle formlene, og de konstant uttørkede hendene etter alle utregningene med kritt over flere km2 med tavler). Relativitetsteorien slo seg sammen med ”Murphys law”, og vips åpnet det seg et sort hull med brum og intergalaktisk støy omkring oss. Det viste seg at man må opptre ytterst balansert i nærvær av disse høyspente rørbestykkede monoblokkene til Einstein, og ikke bare komme her med enkle ”one way” (les: single ended RCA) løsninger. Man kan jo undres hvorfor ikke Einstein påviste dette før han tok kvelden?
I marskulda innkalte JackX OAS til vinterblot. Massiv kraft fra Krell forsterkeri og høyttalere (Made in Unaiten Bløff) pepret ørene med flere kilowatt via. Zenzati kabler som funklet i kjellermørke. Vinyl, CD, SACD og BlueRay masserte sanseapparatet og innvollene så ettertrykkelig at sushien ble fordøyd ”on the spot” ved 25hz.
Vi bet tennene sammen, snart, ganske snart skulle vi atter lette fra Gardermoen med kurs for Munchen, men først var det Påskeblot hos KW. Som vanlig disket verten opp med nydelig middag og høy sosial faktor. De av oss som ikke er noen ”racere” på joggeplanker (les: ski) og ymse annen peisved som hører vinteren til besøkte R.E.S og Fosse etter tur utover i Påsken. Montana høyttalerne til R.E.S spiller voksent, potent og fullblods. Likeledes tilkjennegav Fosses system nå med Audio Physics subber og temporært uten hans kjære Avid Acutus lovende takter. Men virkelig skøy ble det når Fosse dro frem noen ”magiske” knotter og smilte lurt, mens han sa: ”Skal vi nerde litt?” Spiksene ble plassert under hans Methronome CD 3 Signature digitale ølbrikke avtaster. Du verden så påtakelig ”mye” strammere og kontant lydgjengivelsen ble. Vi gliste lurt til hverandre og skålte i nydelig rødvin. Det var på tide å lage litt god Påskemat som vi hadde lovet Førstedamen. Hun trengte å bli skjemt bort litt siden hun jobbet denne Påsken, mens vi nerdet rundt i en lett rødvinståke på fritiden.

På Island våknet jordens indre med bulder og brak, og gav grunn til bekymring for om vi i det hele tatt kom av gårde til goternes rike. Eyafjellajøkul dundret ut sin missnøye over blårussens bedritne spekulasjoner i et helt folks ve og vel. Flyselskapenes eiere skvatret som høns om økonomiske tap, og skrek over seg om målinger av partikler i luften. Hvorfor snakker folk alltid om tapte penger, tjente penger og sparte penger? Akkurat som om det er reelle verdier alle disse monopol pengene. De reisehungrige OASere var for sin del mer interessert i lydbølger enn partikler. Meldingene fra 2 askefaste medlemmer på messe i Las Vegas formørket utsiktene mhp den forestående turen. Noen av oss grep resolutt til litt rødvin fra Italia for å døyve abstinensene fra langt fremskreden ”audiofilia nevrosa”.

 

Avreise
Avreisedagen kom like sikkert som de månedlige vinduskonvoluttene i postkassa.
Glemt var vinter, snømåking, knasende lyder i korsryggen og verkende skuldre der vi satt og nøt en morrapils før avgang.
Vel fremme, og installert på våre respektive hoteller Tulip og Star Inn i Schwabing ruslet vi fornøyd ned til fjorårets beste vertskap. Vår venn fra Afghanistan kikket storøyd på 7 sultne audioholikere.
Det var da noe kjent med disse høyreiste blide menneskene som åt, drakk og hygget seg så bekymringsløst? Stor gjensynsglede!
Etter en øl, forrett, middag, og 6 flasker vin falt en sprudlende ro ned over forsamlingen. GPPen satt løst, og stinne mager fikk kjørt seg med buldrende latter. Inn kom dessert på huset, kaffe og grappa før JackX forgrep seg på akvariet i et anfall av akutt sushi abstinens.
Etter middag ble det satt kurs for baren på hotell Tulip Inn i påvente av at JMK som lenge hadde balet med tett timeplan og jobbreiser til flere kontinenter skulle dukke opp. Han simpelthen holdt ikke ut å være hjemme ”alene” med sin ”audiofila nevrosa”. Har man først fått smake messa her nede så oppstår en lengsel som ikke kan beskrives dersom man selv ikke er smittet av sykdommen. Sånn er det bare. JMK kom hjem til sine med et stort smil om munnen. De fleste sovnet nok med en lett promille med et forventningsfullt smil om munnen. Personlig gledet jeg meg til å se ansiktene til JackX og topline på messa dagen etter, førstereisgutter som de var denne gangen.

Messe dag 1

Med en utsøkt frokost i skrotten ankom JackX, topline, JMK og Powerpoint MOC senteret. Sistnevnte akkreditert som ”Freier journalist” denne gang.
Forventningene rev og slet i oss, og en slagplan for hvordan man skulle ”angripe” messa ble lagt.

Digresjon til ettertanke
Før jeg går videre vil jeg gjerne få understreke at HiFi messer har sin klare begrensning mhp lydkvalitet ut i fra utstillers ønske og forståelse om hvordan anleggets kvaliteter skal/kan/bør presenteres. ”Room treatment”, og valg av musikk er ikke alltid like vellykket. Det syndes mye, og enkelte steder kan det være så intetsigende at man risikerer og sovne av ren kjedsomhet under anfallet av høflig tilstedeværelse. I mange tilfeller må man simpelthen interpolere subjektivt i større eller mindre grad ved å lytte forbi åpenbare mangler, betoninger og skavanker. Dette er krevende pga alle visuelle impulser og den konstante bakgrunnsstøyen i form av snakkende mennesker, samt naborommet med Earthquake III subber og horn på størrelse med et offentlig toalett. Kildene til forstyrrelse er mange, og tro meg man blir rimelig svett i hjernen over tid i kampen om å holde inntrykkene fra hverandre.

Så åpenbarte dubbedittene seg for oss i all sin prakt nede i hall 3. Det varte ikke lenge før vi bare ikke orket å se på, vi simpelthen bare måtte begynne å lytte til noen systemkombinasjoner.

Inn bar det på danske Raidhos høyttalerstand – vist var de digre de nye store kreasjonene. Forventningene sto i taket. Hvorfor spilte det så tamt og uengasjerende? Det manglet liksom kraft og sting som jeg vet dette merket kan. Nuvel, det var nok litt for tidlig. Høyttalerne var ikke riktig varme i trøya ennå, og da er det vel ikke pent å mene noe i absolutte termer?
Ut igjen å vimse, vips så befant vi oss hos QAT Crystal Series fra Kina som presenterte en full ”line-up”. Her var det harddisc avspilling som gjaldt. Det spilte ikke vondt, men manglet liksom litt ”futt and fart” som engasjerte og fikk en litt opp og frem på tuppa.

Digresjon
En slik messe byr på svært mange produkter og løsninger avhengig av konstruktøren(e)s visjoner og subjektive preferanser. Det er nesten ufattelig at det er så mye forskjellige produsenter, og ennå så er det mange som ikke var der (Accuphase, Marten, DarTZeel, EC for å nevne noen). Hvor er markedet for alt dette? Noen lager også så spesielle produkter design og lydmessig at man nesten ikke klarer å holde seg alvorlig.

Andre ”tjuner” produktene sine klart mot sin foretrukne musikksmak som tyske Etalon. Herren bak disse produktene liker nok klassisk musikk best, og tross gipsveggboksen det spilte i låt det klart flott på fioliner og piano. Homogent, kripst, oppløst, men høflig uten saft og kraft.
Neste ut var et par karbon kompositt 3-veis høyttalersystem (4 avlange egg i forskjellig størrelse) forspent dansk Vituselektronikk. Høyttalerne er som man ser godt bestykket med SEAS elementer. Nå begynte det å smake av fugl her. Det var tydelig at høyttalerne ikke var innspilt i mine ører, men det låt oppløst, klart og dynamisk med et hørbart potensiale for vellyd. På tide med væskeinntak.
Vips så var JackX og JMK druknet i årgangsvinyl, XRCD og Opus 3 skiver hos den lokale ”pusher`n”, og der ble de lenge før de kom søkklastet tilbake.
I mellomtiden lyttet topline og jeg til dipoler, og et smått imponerende lite Cabasse anlegg (sub + satelitter) forspentConsonance Droplet CD-spiller og en integrert forsterker av samme merke. Absolutt til å leve med om ikke ”audiofila nevrosa” har fullt utbrudd.
Så var`e lunsj!
På standen som viste frem Plinius utstyr ble vi stående og sikle en stund. Lekre er disse kreasjonene fra New Zealand. Her sto det noen meget interessante ”dipol” høyttalere fra Podium Sound (franske) som verken var elektrostater eller mangnestater, men som i følge herren på standen hadde en mye større spredningskarakterstikk en nevnte dipol konstruksjoner, og derav var man ikke så avhengig av ”sweetspot”. Dessverre ble det ikke spilt på disse høyttalerne.
Bent Holter med sitt Hegel utstyr hadde en lekker og smakfull stand nede i hall 3 i år, og konsentrerte seg om å få tak i nye distributører denne gangen. Han viste frem sine nye 1400 W monoblokker, og ny pre. Vi håper at Bent lyktes med det. Maken til hyggelig og ujålte kar skal man lete en stund etter her nede.

Nei, se der du Nottingham Analog. Det var like før topline måtte hente smekke til Powerpoint der han sto som et tent lys foran AnaLog platespilleren. For en finish og byggekvalitet. Lett brydd måtte jeg bare fortelle NA herren og Tim de Paravicini at dette var og er min våte platespillerdrøm. Da kom smilene. Selv er jeg ikke noen utpreget rørmann som topline og Fosse, men Tims kreasjoner er virkelig lekre.
Men nå orket vi ikke mer tørrtafsing og halvgod lyd.
Vi sparket fra, og satt kursen for Burmester i 2 etg i hall 3. Her ble det holdt lydsirkus i stinn brakke. Der dumpet vi inn midt opp i prisutdelingen til årets selger i Europa. Prisen gikk til ingen ringere enn Geir Tømmervik, mr. OHFC personlig.
Så var det demo, og lydnirvana for sultefora flaggermusører med -15 db på det ene øret, og +27 db på det andre. Det spilte så oppløst, detaljert, homogent, kraftfullt og dynamisk via B80 høyttalerne være seg vinyl eller digitale ølbrikker (CD) at vi bare ble til demoen var slutt. Ahhhh…endelig litt sjelefred.

Mer, mer…Acendo System F (www.acendo.de) er noen flotte skulpturelle høyttalere med spennende løsninger for optimale plassering i rom med varierende akustikk. Disse gutta har tenkt litt, og det gjør jo ikke noe. Denne gang var Acendo System F forspent digre CAT monoblokker, CD-snurrer og pre koblet i hop med noe billig ræl av noen kabler…”just kidding”. Det spilte foruroligende bra i mine ører etter millionoppvisningen hos Burmester. Acendo er et meget interessant høyttalermerke, og prisen ligger på 12 tusen Euro, altså 1/3 av Burmester B80ene. Selvfølgelig kostet elektronkken rundt dem en slant, men med dagens Euro burde disse høyttalerne virkelig være et interessant kjøp for mange. Luftig, vektløst, homogent, velartikulert med god oppløsning og bass. Mer enn levelig i mine ører. Det synes topline også, men han savnet noe av krispheten og trøkket som var i Burmester oppsettet. Kanskje det hadde ordnet seg med den største Plinius blokka topline?
Hvor er en DP-forsterker når man trenger`n? 😉
Vitus Audio vartet opp med forsterkere i skiveprolapsklassen for de over 40 og en gedigen 6 delt (3 søyler på hver side) høyttaler kombinasjon fra AMPLI? Mao konemors våte drøm mhp stuens utforming og interiør hehehe… Muligens vil man oppnå kred hos svigerfar for å ha baller nok til å sette opp dette i stua. Svigermor synes selvfølgelig det er uhørt, og er på parti med sin datter. Ehhh…jeg sporet vist litt av?
Det lille vi hørte gav fagre løfter om lange netter med musikkglede i romslige stuer.

Så kom den første overraskelsen hos merket Devialet. De presenterte en elegant hybrid forsterker på 2×240 watt i 8 til 2 ohm, med 2 rene klasse A forsterkere, 8 digitale forsterkere, preamp og en patentert DAC innbygget. I tillegg er det et vell av tilkoblingsmuligheter. Alt dette i et chassi på størrelse med 12-14 LP-plater lagt oppå hverandre. Prisen mener jeg lå på 10 tusen Euro, så helt billig er det ikke, dog litt av et columbi egg. De spilte på et sett Magico V3, og det låt krystallklart uten den altfor vanlige kliniske digitale 2D følelsen som mange digitale forsterkere etter min mening har slitt med frem til nå. I tillegg til klarhet var det meget oppløst, dynamisk, kontrastrikt, direkte, homogent og hurtig. Tankevekkende.

Nå trengte knollen litt nedkjøling og ettertanke. Inne hos Transrotor falt øynene til ro, men produksjon av sekreter i munnhulen tok seg opp. Jeg VIL ha en Dark Star Reference, og så vil jeg ha………….buuuæææææ ”Her Power`n har du litt tysk Farris med lime. Slapp a nå”; sa topline. Ehhh..kvekk sa jeg med store øyne, lett for deg å si. Foran meg åpenbarte messas dyreste ”tweak” seg. En skjønn transroterende kvinne. Eller var det bare hjernen min som gjorde et par rotasjoner etter eget forgodtbefinnende?
”Hallo, haaaalllooo, HALLO..lyset er på, men det er ingen hjemme”, mente topline.
”Kanskje vi skal ta en pannekake nå?” Sikle, ralle, rabadamtimtim…joa, pannekake er sikkert fint tenkte jeg langt inne i hormontåka?!

Pannekaker og sånne enerverende innslag har en tendens til å gjøre meg døsig. Så da ble medisinen TADs oppsett.
Lett slumrende langt inne i en våt drøm bråvåknet jeg. Inn i svarte for en kraft og oppløsning som TAD systemet oppviste i det store rommet (>100 m2) uansett lydnivå. Det var bare mer av alt med stålkontroll hele veien. Jada, jada det kunne sikkert vært ørlite mer luftighet, men i sum ville jeg faktisk heller hatt dette anlegget enn Burmester oppsettet, så det så. Her bikket vi 1,5 mill norske fjelldollars. Hatten av for TAD gutta. Adressen min er….
Lang dags ferd mot vår lokale Biergarten ble avsluttet med Spectral og Magico Q5. Det spelte alt for reservert og høflig i mine ører via en harddisc boks. Det spilte rett og slett skuffende kjedelig. Man kan ikke holde på sånn med utstyr til borti 1,5 mill. Spectrals foforsterker har noen meget gjennomtenkte løsninger, så hvorfor ikke vri på rattet, fortell oss litt om løsningene og mulighetene? Øyyy..dressmannen..hallo…haLLO..HELLOOOOOOO?
Løs litt på snippen demo gutt, og spell for eksempel ”Live aus Berlin” med Rammstein eller la sånne tullinger som meg prøve å vekke Tornerose anlegget ditt. Zzzznnnnnnnnnnork…
Jo da, jeg hørte da at her var det muligheter.

 

Avslapningsmodus og middag

Tilbake på hotellrommet var det gått å få skrelt av hinnen med sirkusodør, få på ny deodorant på bjella, og på med pub til pub skoa. Tulip beboerne tok svingen innom den lokale ølhagen før vi praiet en taxi inn til Munchen sentrum for å innta Haxenbauer og svineknoker.

Selskapet hadde vokst i løpet av dagen, og jeg som bare hadde bestilt bord til 9 personer. Men plutselig var vi 12 stykker som ønsket å nyte julemiddag.
Det taklet en meget furten og morsk Obersturmbandfûhrer på Haxenbauer dårlig, så det endte med at vi måtte splitte oss. Når vi da omsider kom tilbake holdt surpotta allikevel på å lage bord for 12 tross høylydt avvisning tidligere!? Er servicen sin det!? Så da ble`n sur igjen.
Ja, så ble vi 8 til bords med svineknoke på menyen. KWs øyne funklet av forventning. Dette simpelthen elsker mannen. Broder Berge dro i gang med sccchanpsen i kjent stil, og den ene hyler`n mer jævlig enn den andre ble bestilt. I runde 3 bakket broder JackX ut. Makan til jævelskap skulle ikke passere mer ned hans gane. Broder JMK begynte nå å få kledelig farge av Cyklon B schnapsen, og sa et eller annet om at det kunne trengs noe kaldt øl. Broder Berge buldret, og var ikke sen om å bestille mer øl mens han knallet innpå en scchnaps tell. Rimelig svette, men ikke så forspist som tidligere år (topline var unntaket der han satt stønnende ved min side) betalte vi og gikk. Kanskje det hjalp litt å stå over ”Âppfelstrudel mit vanilla eis unt krem?” De gamle dro hjem på hotellet, mens vi unge dro opp til Munchner freiheit. De 4 som ikke fikk bli med inn på Haxenbauer startet nå på den 5 retten i sin 6 retters med viner som fikk Morty og Fosses øyne til og funkle som stjerner av glede. De så rimelig salig ut der de satt. Så var det rett i seng!

 

Messe dag 2

Ahhh…eggerøre, bacon, tomatbønner, brød og kaffe smakte godt etter litt for mye Obstler schnaps, øl, vin og cognac dagen før. Helt om natta, helt om dagen er det vist noe som heter.

Vel ute på messa inntok vi hall 4 nede, skjente inn til høyre, og fikk se noen absurde kreasjoner fra tyske Klangfluss. Høyttalerne er formet som obelisker (man tager en pyramide,  presser grunnflaten sammen, og drar den ut opp i høyden), diskanten henger over i en metallsfære og skytes ned mot en rund metall, stein eller trekule (en tjuningsmulighet). Mellomtonen så ut for å være laget av kevlar, og bassene mener jeg satt i bunn og fyrte ned. Inne på demo rommet satt en herre hvis navn viste seg å være Uli Dumschat. Han skulle spille på diverse gitarer via Klangfluss høyttalerne.
Jeg skal si topline og Powerpoint bråvåknet av døsen etter gårsdagens julemiddag.
Jøss for en eksplosiv dynamikk, hvilket rasp og hurtighet. Hva f… var nå dette for saker? Attack, slag på gitarkassen og utklinging av toner kom umiddelbart og meget overbevisende. Systemet hang med i hver eneste sving, lynhurtig uten graverende betoninger. Uli fortalte utførlig om dynamikk, viktigheten av at toner får klinge ut, har riktig høyde og kropp, at utstyret henger med på hurtige forandringer, tonal balanse osv. Kan man være mer enig?
Så plukket Uli opp sin spesial 7-strengs gitar med kropp av karbon. Så fulgte et vel av lyriske toner og temaer. Hvilken start på dagen! Lettere lydruset stabbet topline og jeg ut av lokalet.
Jeg sikret meg skiva Uli Dumschat – Steps guitar performance (www.sound-distillery.de)

Plutselig sto vi foran noen beist av noen monoblokker fra Analog Domain Audio GMBH. Siden Roysen har kjøpt de største sveiseapparatene fra Krell, så er det kanskje noen som trenger et par av disse. Hver blokk er 82 kg på sokkel lesten, 4000W i 8 ohm/8000w i 4 ohm, 360 000 uF, 2x2KVA trafoer (litt usikker her) og 24 bipolare transistorer.
Byggekvaliteten er helt der oppe uten dilldal og bling. Enkelt og sobert. Sånt liker vi.
Jeg kjenner jeg klør etter å få høre hva disse beistene kan utrette i et saftig system av kjent kvalitet.

Digresjon

Synet gjennom ølbrillene blir lettere psykedelisk her nede av all krom og juggel som skal limes på alle tenkelige og utenkelige flater slik at dubbeditten er verdig en plass i en fremtidig oligarks mini Vinterpalass.

Så var det tid for litt mingling blant Bryston, Mark Levinson, Revel og JBL utstyr som for anledningen var dandert i en ”artaificial jungle” komplett med gorilla, krokodiller, firfisler, sommerfugler og papegøyer. Det er så jækelig mye fint i plastikk dere! Inn fra siden bak JBL Everest svevde en blid Knut Vadseth. På denne standen viste man kun frem isenkramet fra de nevnte merker koldt. Synd.

 

Italienske ÂNGSTRÔM har utstyr så spekket med rør at en fattig oljesjeik fra steinrøysa oppe i Nord blir rent nysgjerrig på hvordan alle disse flaskene vil oppføre seg sammen med øvrig kjent utstyr.
Chassiene ser ut som de er produsert i Øst-Tyskland på 50-tallet, men er så militære at det blir mer kult enn grelt, spesielt med blandingen av snirkelskrift og rene klare pent stablede militære bokstaver.
Er ikke dette noe Formann Fosse burde forske litt på? Også her var det ”nada” lyd. Hmmmm.. ække det litt dumt av italienerne da?

Vel vi hadde tydelig havnet i det italienske hjørnet. Her spares det ikke på fargene. Ferrari rødt, gult og blått smalt i øynene. Platespiller i m2 klassen – ”solid wood anyone?”
Design og form er kult det, men det tar liksom helt overhånd for noen.

På tide med litt mer grom lyd tenkte vi. Siden jeg har QUAD selv var forventningene store til endelig å få lagt lyttemusklene til ESL-2905. Nei og nei så trist. Her hadde man satt høyttalerne langt ut fra side og bakvegg. Sistnevnte plassering skal jo være slik, men hva var det salige Peter Walker sa om ESL-63 mhp plassering gutter?
Rommet de sto i var digert, og så spiller man på den nye integrerte 20W Quaden med rør på moderat volum? Pen den, men dere må jo skjønne at i et så stort rom må du ha minimum 250 ekte watt i DP-klasse etter mitt skjønn. Det er til å grine av. Det låt så tamt, og var så smalt et lyttevindu at ja, nei…jeg gav opp, og gikk slukøret ut derifra selv om jeg fikk leke litt sammen med Bjørk.

Hos Pathos bød man på noen interessante høyttalere, men de slukket ikke sorgen etter Quad besøket. Så ble ting nesten verre hos Ahestetix, men det skyldes ikke elektronikken og Nottingham Analog platespilleren, men et usedvanlig dårlig valg av høyttalere. Store Lars bare måpte, ristet på hode og gikk. Nå begynte jeg virkelig å bli kritisk og grinete.


På tide med fullskala kur. Inn til mbl bar det. Her sto nær sagt som vanlig den lille korpulente italienske dirigent/produsenten bredfull av seg selv og sydlandsk stolthet.
”Du er på luften Kroksleiven!” Blir han mer opptatt av sin egen fortreffelighet så sprekker`n. Det er jeg sikker på. Fy meg!!! Gå og vask hjernen sin…
Vist er her luft i massevis (lydgjengivelsen fra anlegget til mbl altså), vektløst, krystallklart og oppløst i særklasse. Men er dette mer HiFi korrekt egentlig, enn korrekt i forhold til musikken som gjengis? Det er en snikende tanke som har infisert hjernen nå som jeg har lagt øret til mastodont anlegget for 3x. I fjor var det helt feil plassert, mens første året sto det symmetrisk i rommet og rev meg helt overende.
Jeg er ikke så sikker på om jeg vil bruke 5 millioner på dette lenger 😉

”Nei, gutta no må vi ha pannkak!”
Etterpå skulle vi gå på kino hos Panasonic for å sjekke 3D TV.
Pannekaka med vaniljeis og bringebærsyltetøy smakte fortreffelig.
Hos Panasonic fikk vi utlevert ûberkule øl…ehhh..3D briller. Visuelt var 3D kult, men på den avstanden vi sto så jeg lett at 3D effekten lå lagvis innover i bildet for min del. Det syntes billedfantast KW også. Det er nok ennå et stykke frem til 3D brillene blir en integrert del av vårt ytre for å nyte en TV-aften med våre kjære.
Panasonic har gjennomgående god kvalitet på sine plasma og LCD TVer. LED blir jeg noe sliten av over tid. Lyset fra skjermen er i overkant skarpt etter min smak.

For øvrig siden vi er inne på lyd og bilde fremviste Anthem og KEF rå surround anlegg med lerret og kanon. Gratis er det ikke, plass tar det, men himla moro og engasjerende er det med AC/DC på fullt øs.

”Så sett mi øve tell Dortmûnde Varthehalle” og Purist Audio i stereo.
Dette merket med elektrostat diskant og mellomtone, samt doble bass søyler i samme høyde bestykket med 4 x 8 tommer høyttalerelementer presenterer musikk så utrolig vektløst, lettflytende, klart og homogent. I år som i fjor ble høyttaler lasten trukket av store KR Enterprise monoblokker, faktisk 4 stykker, passiv pre og en harddisc av for meg ukjent merke. Lydgjengivelsen er tett på deg, og fyller hele rommet. Det er lett å synke ned i meditativt modus når man utsettes for slike god lyd, men låt det en anelse kunstig i forhold til virkeligheten (hvor nå den måtte være)?

Etter den gode saliggjørende massasjen av øregangene hos Purist ankom vi Audio Solution rommet med Magico M5høyttalere. Pre og CD-snurrer fra samme produsent ble benyttet. Det ble spilt litt lavt på velkjent flinkis musikk, og manglet ja, litt magi for å få en euforisk følelse. Det var på tide å nyte litt medbrakt. Frem kom sanger og salmer vi gjerne hiver fra OAS sin Teddy skive. Nå ville jeg gjerne høre hva disse dyre magikerne kunne.
Sporet med SRV – Little Wing ble bestilt avspilt, samt 5 db mer volum.
Frem kom nydelig tonal høyde, kropp, attack, rom, følelse av atmosfære og det å være der, gjengitt så homogent og bredfullt av små og store detaljer at øynene bare gled igjen under intens konsentrasjon. Kontroll og dynamikk i særklasse ble presentert lett og uanstrengt, og følelsen av at det var mer å gå på i alle retninger tilkjennegav et fullblods ”high-end” anlegg.
Endelig fikk jeg høre hva de store Magicoene er gode for. Herlig vanedannende for en audiofil. Heldig er de som kan ha slikt leketøy hjemme.

Dagen var på hell, messa i ferd med å stenge, men for OAS sin del skulle vi nå få en egen demo av Ypsilon elektonikk (CD, DAC, RIAA, pre og power), Audio Stone platespiller med Thales arm forspent Zensati kabler hele veien. Musikken ble gjengitt via noen store Acapella høyttalere. Utstyret produseres i små serier, og koster deretter.


Personlig finner jeg Ypsilons CD-spiller å være et mesterverk på linje med Audio Stones vinylsnurrer. R.E.S er av den mening at Ypsilons digitale ølbrikke avtaster er det ypperste han har lyttet til hjemme i eget anlegg. Forventningen var til å ta og føle på. Blitsregnet flashet, og så var det duket for innføring i anleggets forskjellige deler og synergi ved produsentene/konstruktørene. Her er det så vist ikke spart på noe.
Vi skjerpet oss som best vi kunne etter en lang dag i lydbølgenes vold.
Først ut var klassisk musikk på vinyl presentert av en pianist som var vel bevandret innen den klassiske musikkens historie. Det ble spilt enkle verker for fiolin, cembalo og cello før vi fikk en symfoni av Tchaikowski i fanget.
Det låt svært oppløst og virkelighetstro, men personlig ville jeg byttet ut Acapellaene med Magico M5, Marten Coltrane TAD eller JM lab Utopia BE fra Focal. Eksempelvis synes jeg plasmadiskanten gav klare oppbrytninger under avspilling av cembalo partiet. Fioliner og cello låt korrekt, og særs luftig med god kropp. Jeg savnet kanskje en aning fylde.
Sistnevnte falt på plass i det vi gikk over til CD avspilling.
Det var nå også duket for ønsker fra salen. Med litt mer kjent kildemateriale ble det tonale aspektet mer gjenkjennelig. Fundamentet i musikkgjengivelsen gikk opp en divisjon for meg, men igjen savnet jeg å høre musikken via andre høyttalere som jeg innbilder meg ville kle lydgjengivelsen bedre. Men bevares, det låt virkelig flott tross min bortskjemte fremstilling av lydbildet. Tusen takk til gutta i Audiostone for en flott opplevelse.

Avslapning og middag
Gode og mette av inntrykk var det på tide å ta en tur hjem til hotellet for å skifte kroppslukt.
Kveldens middag skulle inntas hos vår afghanske venn i nabolaget.
Og hvilken herlig avslappende middag i godt selskap det ble. Vi hadde også fått med oss Herr Vadseth som synes og trives storveis i vårt selskap. Praten gikk lett og ledig om dagens inntrykk, og fremtidige mål alt mens vinlageret til verten sank i takt med kursen på Euro.
Over oss økte tettheten av partikler i luften.
JackX, JMK, topline og jeg rundet av natten i baren på hotell Tulip Inn, og somlet oss i seng lett snøvlende rundt kl:02:30.

Messe dag 3

Lett rufsete i pelsen, litt slaffe i leffa, men ellers tiff toff inntok vi vårt egg og bacon sammen med vitamin drikke og kaffe. Diselmannen romsterte litt i deler av hodets mange irrganger, men fikk marsjordre av Mr. Koffein.

 

Flere av gutta snakket varmt om Wilson Sasha som gjemte seg innerst i hall 4 nede på standen til bulgarske Thrax(www.Thrax.bg).
Kursen ble satt, og høyttalerne funnet. Preampen til Thrax inneholder spennende løsninger av god kvalitet, og monoblokkene var lekre. Thrax rør elektronikken fikk virkelig presentert Sashaene på en for meg overbevisende måte. Det spilte på mange vis aldeles praktfullt og vanedannende. Her var attack, fundament, oppløsning, dynamikk og bass gjengitt meget overbevisende med god detaljrikdom. Og det via en høyttaler som ikke kostet det hvite ut av øyet.  Sammenlignet med min favoritt Marten Coltrane låter Wilson Sasha en anelse varmere med dypere bass selv med rør. Samtidig ble bassen gjengitt stringent og differensiert med stor gjenkjennelsesgrad av det benyttede bass instrument som til enhver tid ble traktert. Her var trøkk i rikt mon uten at det slapp ved store dynamiske utladninger. Ja takk!!!

Tankefulle vandret vi videre. Topline og jeg entret 2 etg i hall 4, og svingte innom Brinkmann. De er bare så lekre disse platespillerne til Herr Brinkmann i all sin sobre minimalisme. Den godeste Brinkmann og jeg har over årene kommet på nikk med hverandre (oppblåst jeg?), og hilser vennlig og gjenkjennende til hverandre. Det låt dessverre ikke så overbevisende der i år med Aesthetix elektronikk og kabler i kvelerslange klassen til summer ”beyond this galaxy”. Det første året med Brinkmanns egne høyttalere bestykket med Thiel elementer rund baut står ennå som en ”rysare” i min lett omtåkede teflonhjerne. Hvor ble det av dem Herr Brinkmann? Det må jeg spørre ham om til neste år.

En kort sving innom Hansen sitt rom gav fagre løfter om grom lyd i heimen. Elektronikken var fra Audio Solution, og anacondaene var levert fra en ny stor kabelpusher (og Guru selvfølgelig iflg. Stereophile) Kubala Sosna. Sistnevnte kabelmerke var godt representert i mange rom som inneholdt elektronikk og høyttalere langt over kompakt anlegg klassens pris segsment.

Videre, videre…”a short stop at the Transylvanian brain surgery?” WLM tryllet også i år med lydgjengivelse via rør, 2-veis høyttaler og sub. Det låter kanskje ikke så ”riktig”, men du verden så livsbejajende og moro. Jeg skjønner godt hvorfor dette selger.

German Physics radialstraler høyttaler demo låt i 2009 virkelig av fugl, men i år hadde de rota seg bort med en mindre høyttaler i et rom som også ville være med og spille. Benyttet elektronikk så ut for å være fra danske Vitus.

Dermed var det duket for messas andre store overraskelse. Den sto produktene fra tyske AudioNec (www.audionec.com) for. R.E.S visket oss i øre med funklende øyne at her var man inne for en positiv overraskelse. Systemet har aktive høyttalere, og en musikkserver/pre enhet. På med signal- og strømkabler, og spell musikk. Høyttalerne ser ut som om de er tatt ut i fra et hjem hvor japansk minimalisme fordres, og kan bestilles i flere gilde farger. Bortsett fra det låt det så luftig, velartikulert og dynamisk at vi ble sittende med lett medisinert åpning av munnen med tendenser til utvidede pupiller.
Da det ble spilt litt kinamusikk med digre trommer var hakesleppet et faktum der vi hoppet i stolen av ren befippelse. Du store all verden for en kraft og dynamikk?
En gang til maestro J smilte vi i tilnærmet ”lykkepille rus”.

Lett underbitt i dype tanker ruslet jeg lenger innover i korridoren, og traff på Emillès rom. Jeg tittet forsiktig inn, og ble straks gjenkjent av konstruktøren. Lytteseansen hos Emillè i 2008 hadde avstedkommet utveksling av musikk og synspunkter i en slik grad at OAS nok ansees for å ha noe og fare med. Men denne gangen var rommet for stort. Høyttalerne kom fra et nytt koreansk firma ACCUTON Metal Sound Design (www.metalsounddesign.com) (www.ilmsd.com).
Disse kreasjonene krever sin quinde og mann mhp design og øvrig interiør (var jeg dipomatisk nå?)
Konstruktøren av Emillè produktene og jeg var enig om at det var vanskelig å danne seg noe eksakt bilde av lydgjengivelsen der inne ut over en for meg over gjennomsnittet oppløsning via de Thiel element bestykkede høyttalerne. Personlig liker jeg Emillès design og lydgjengivelse. Emillè gutta er jo så høflige og hyggelige at man nesten blir forlegen.

Årets nedtur ble presentert av Kharma via deres største 3-veis høyttalere til små 2 mill, og en sub i Volkswagen boble klassen. Det spilte for å si det rett ut så høflig og intetsigende at ordet slukøret ikke en gang er dekkende. Dette var altså et av topp 2 merker for meg i 2008 som etterlot meg i åndenød med vidt oppsperrede øyne. Alt i rommet oste av eksklusivitet, og burde ha flerret skjorta av brystet på meg som en sabeltanntiger i løpet av nanosekunder. Man kan da for pokker ikke være bekjent av en slik presentasjon av produkter i stratosfære klassen. Da har man tippet over grensa for både arroganse og sunt bondevett spør du meg.
Vist låt det luftig og vektløst, men slam, dynamikk, kontrastrikdom og attack var tonet så til de grader ned at man lurte på hvor Tivoli radioen sto (ikke til forkleinelse for sistnevnte).
Nå var jeg slem nå, men sjå kor det bryr mæ!?

Askealarmen går

Så tikket meldingene inn om at Eyafjellajøkul i løpet av natten hadde fått kraftige hosteanfall. Dette resulterte i stadig flere stengte flyplasser sør og vest i Europa. Klokken 15:00 stengte Franz Josef Strauss flyplassen utenfor Munchen. Dette medførte samling i bånn, og intense forhandlinger innad i OAS. Noen tok det med ro, andre produserte stresshormoner under høyt trykk, mens Morty og KEN handlet resolutt. Sistnevnte karer hentet bagasjen, og dro inn til hovedbanestasjonen i Munchen. JMK var kommet i ei lei knipe pga alt for mange avtaler påfølgende mandag, så han bare måtte hjem koste hva det koste ville. Dermed dro JMK, JackX, R.E.S og topline ut til flyplassen for å sjekke ståa mhp mulige flyavganger. I all forvirringen ankom Espen L som skulle ut med flyet kl:15.15 til Norge. Han kom akkurat frem til gate, og så var det slutt. Store Lars kom seg ut med siste flyet med Norwegian kl:15. Etter hvert hadde vi surret bort over 1 time på dette. EiK, Espen L, Fosse, KW og jeg fant ut at dette tok vi bare som det kom. Køene for å komme seg ut fra Munchen var allerede passert kilometer merket på flyplassen, og jernbanen var ikke noe bedre.
Jeg ville inn å få med meg siste skvett av lydbølger på messa, andre ville handle vinyl.

Ayon hadde gjemt seg godt i et lite lokale i hall 4s 2 etg i atriumet. Det var det slettes ingen grunn til. Det spilte uforskammet bra i mine lett partikkel fylte ører på vinyl. Platespilleren var ordentlig lekker med luftbåren tallerken. Forsterkeri var Ayon pre, og rør momoblokker. Høyttalermerket snappet jeg ikke opp for nå hadde jeg dårlig tid. Men nær sagt som vanlig spilte det drivende flott via Thiel mellomtone og bass elementer Dog ble jeg sittende i 15 minutter og trampe takten til rock og blues. Dette oppsettet kunne jeg også fint ha kost meg med hjemme i det daglige.

IL-melding fra JackX
JackX holdt jevnlig kontakt fra kl:17-18, og kunne opplyse om stengt flyplass resten av dagen, og muligheter for å sitte på med leiebil for 2 personer til.
Jeg takket høflig og avslo på vegne av oss 5 som nøt messa til siste trevl.

Så hastet jeg forbi Tidals stand, og kjente en gnagende følelse av anger. Målet var rommet med JM Lab Utopia BE i enden av korridoren oppe i hall 4. Det skulle vist låte vilt bra.
Jeg kom skrensende inn i rommet kl:17.30 på mine for anledningen nylig innkjøpte asics Gel Kayano 16 ( For herrer over 0,1 tonn! Dette er et meget anbefalelsesverdig ”tweak” for en kropp hvis føtter skal utsettes for x-antall km med korridorer over flere dager). Akkurat, her ble det spilt vinyl via Thorens, forsterket signal via Thorens monoblokker og Thorens pre, samt spilt CD vis dCS Scarlatti 4-delte rigg. 3-veis høyttalerne til Focal er bestykket med doble mellomtoner, Beryllium diskant og et basselement av solid størrelse pr side. Individuell tilpassning av virkeområde for hvert element, samt mulighet for å tilte elementene vha en sveiv bakpå til riktig lyttehøyde. Det er hva du får for små 750 frognertiere av ”hardware”- ja, kun høyttalerne altså..
Så var det lydgjengivelsen. Jeg gledet meg etter å ha hørt en del om disse kreasjonene, men kun sett det hele via tekst og kulørte bilder.
Det første jeg merket meg var med hvilken energi musikken ble gjengitt, så kom detaljene, romfølelse, størrelse og kropp på instrumenter og utøvere. Alt dette manifesteres i større eller mindre grad avhengig av en høyttaleres evne til å gjengi dynamiske omfang. Jeg klødde over hele kroppen etter å slippe til med OAS Teddy skiva til Morty.
I rommet satt det 10 personer, og frem fra kulissene kom SRV med sin Fender Stratocaster. Little Wing flommet mot oss i full størrelse. SRV hang intenst svettende, med lukkede øyne, dypt konsentrert over Stratten. Lyriske sarte toner antok fysiske former i det tempo og intensitet økte, SRV gav jernet og flere i salen måpte. Jeg gliste lykkelig fra øre til øre. Gutta fra Focal fikk det brenntravelt med å sjekke coveret på OAS skiva. SRV bare øste på med equaliseren på topp med durende pentoder fra Marshallen (årgang 1968). Focal gutta trampet takta, spelte litt luftgitar og tittet over mot meg med fryd i øynene. Hvor hadde jeg fått tak i det opptaket av SRV spurte en fyr med pupiller som indikerte sentralstimulerende midler.
Søkke for en kraft og detaljeringsgrad dette anlegget fremsto med. Det spilte så sart så sart for i neste sekund og brøle og smelle til deg rett i mellomgulvet. Bedre enn sex?
Neppe, men mer langvarig og tett på 😉 ”if you catch my drift?”
I det SRV tørket svetten, og gliste fornøyd til oss spratt en av Focal gutta opp. Han ville spille Hyperballad med Bjørk. Fy ti h…… for et bånndrag (men her fikk jeg en tanke eller 2 om hva Wilson Sasha viste frem av kvaliteter tidligere på dagen nettopp i bassområdet).
Da så jeg mitt snitt til å få avspilt Karunesh – Zen Breakfast, spor 2 Calling Wisdom. Jeg fortalte kort Focals mannskaper hva vi hadde i vente, og at mine forventninger var spent til bristepunktet etter makt demonstrasjonen med SRV.
Så forsiktig med volumet gutter!

Digresjon – litt om hva jeg mener ligger i sporet med Karunesh
Som kjent tilkjennegir dette sporet stor oppløsning med sarte bjeller, klokker, bambusfløyte, gutural sang og dyp synthbass. Gjengivelsen setter høye krav til alle ledd i kjeden mhp oppløsning og kontroll.
Det kan lett låte rotete, upresist og komprimert. Anlegget vil fort bli nådeløst avkledd om det ikke henger med i svingene.
Bjellene har lang utklingning med god følelse av størrelse og kropp, synthbassen skal bare ligge distinkt i dypet, mens øvre mellomtone og diskant gir tiltrengt luft og holografi.
Når herren med bambusen drar til i de øvre register vil man fort kunne høre en klemt lyd (kompresjon) om ikke dubbedittene henger med. Bjeller og klokker skal bare henge vektløst i luften hele tiden.
Den guturale mongolske stupesangen mot slutten kan også låte klemt om ikke tilstrekkelig båndbredde og strømforsyning (trafo og lytter) foreligger. Utklingning, diffrensiering og håndtering av kraft er nøkkelord for meg.

Klarte så det substansielle anlegget oppgaven. Ja, det kan man vel si, men jeg tror pokker meg Petter Dale jr sine 2 stk DP A5 hadde gjort en ennå råere jobb med formidlingen av musikken. ”Pardon my french” gutter. Allikevel var det en mektig opplevelse av store krefter i sving. Kraftfullt, detaljrikt, kontrastfylt, homogent og dynamisk fra øverst til nederst.

Et verdig punktum under askeskyen for årets messe i Munchen for min del.
Focals mannskaper likte tydelig mitt låtvalg, og jeg fikk ikke lov til å gå før jeg hadde gitt dem mitt besyv angående lydgjengivelsen.
Han takket for innspill, og lurte på hvem og hva OAS var for noe?
Topp hemmelig sa jeg 😉

Sænk yø før yør attension mes ammies!

Etterspill med litt dramatikk
Vårens vakreste eventyr var definitivt over. Vi samlet troppene, og begav oss ut til flyplassen for å sjekke med Lufthansa hva som kunne gjøres. Der ute møtte vi et uvirkelig syn. Inn mot Lufthansas skranker var køen 350-400m. Vi svimet litt rundt, og dristet oss lett spørrende og utsøkt høflig bort til en småsliten Lufthansa dame.
Anbefalingen var klar. Dra inn til byen, book dere inn på hotellet igjen, ta en øl, middag og få dere en god natts søvn. Sjekk Lufthansas hjemmesider neste formiddag.
Dette passet oss utmerket. Jeg ringte Tulip Inn og bestilte 5 rom. Denne manøveren skulle vise seg og avstedkomme litt dramatikk og situasjonskomikk. Utenfor hall 2 var det blåst for taxier. En enslig taxi som dekket vårt behov sto langt ut til høyre. Vi praiet herren med taxien i det en meget opphisset Taxiplass sjef dukket opp.
Her skulle faen ikke noen dra av gårde med taxi som ikke var bestilt, dessuten hadde ikke sjåføren lov til bare å plukke oss opp sånn. Det sto en kilometer med kø ved terminal 1 for f…
Det ble kjeftet og tatt bilder i 10 samfulle minutter, men vår mann var rolig som skjæra på tunet tross trusler om evig fortapelse i drosjesjåførenes himmel, miste av løyve osv.
Vel fremme ved hotellet oppdaget Fosse at han manglet en koffert.
Eik og jeg mintes en koffert som så sånn og slik ut som sto inne i avgangshallen, men vi viste ikke hvem som eide den fordi alle var gått. Fosse trodde vi hadde latt den stå igjen ved taxien når vi dro:
Ord som ”evneveike idioter, lavpanna åndspygmèer etc.” lå tykt i luften, men ble avverget i løpet av en telefonsamtale med herren som fikk æresrunden til flyplassen. Han hadde selv ”in the heat of the moment” satt igjen kofferten inne i avgangshallen. Den var selvfølgelig blitt plukket opp slik at Fosse fikk økt det systolske trykket ytterligere. Kofferten tikket må vite (ny atomklokke til DACen), og så slo innholdet ut på ”pick-up” telleren til HiFi Politiet hos ”Wehrmacht”. Det var kun få kilometer til hittegodsen på flyplassen, og det hele løste seg etter litt meningsutvekslinger. All honnør til taxisjåføren vår som tok utfordringen på strak arm til en meget hyggelig penge. Han vek ikke en tomme fra sitt løfte, men ventet tålmodig over en kaffe til en svett Fosse ankom med kofferten i avgangshallen.

For oss som skulle vente på Fosse var det bare å smøre seg med litt øl over gata.
Koffertmannen kom tilbake med regnvær og vind. Dette var gode utsikter mhp fortgang i spredning og nedfall av aske. Lett muntre trasket vi ned til vår afghanske venn under for anledningen lånte paraplyer. ”The afgahan” kikket forundret på oss i det vi entret hans etablissement. Fosse smilte atter sitt lune skøyeraktige smil, og bøttet nedpå en ”Weisbeer” i ren lettelse over å ha fått tilbake kofferten sin. Fra avisen smilte ”Die Himmlische Mârtha” til oss. Hun var også i Munchen, men hadde sikkert sin egen englevakt som Fosse hadde sin.
Maten smakte fortreffelig, og vår venns ”siste” vinflasker ble fravristet sitt innhold i år som i fjor.

Under lunsjen dagen etter jobbet EiK intenst i kulissene, og fikk oss på et fly med Norwegian via jobbens reisebyrå. Avgang skulle være kl:13.45. En time og femten minutter forsinket lettet vi fra tysk jord med hver vår gode øl på innsiden av vesten. Honnør til EiK for resolutt handlingskraft.

Epilog
Morty og KEN dro med tog på tredje klasse med kurs for København. 14 timer tok turen i det stappfulle toget. Lite søvn gjorde heller ikke turen spesielt minneverdig, og gav gutta en forståelse av innholdet i ordene krøttervogn og sild i tønne. Morty ble i Køben for å jobbe, mens KEN fløy ut fra Kastrup samme dag.

JMK, JackX, R.E.S og topline brukte ca.17 timer på 1720 km på landeveien til Oslo.
Bleke, slitne, men dog fattet kom noen seg på jobb.

EiK, Espen L, Fosse, KW og jeg ankom Gardermoen 6 timer etter gutta i bil. Vi følte vel i grunn at vi hadde trukket ”vinner” loddet.

AUFWIDERSEHEN

Takk for en alle tiders tur gutter J Powerpoint

Leave a Reply

Your email will not be published. Name and Email fields are required.