Besøk til Knut Vadseth – Mr Fidelity

LYTTEINNTRYKK ANDRÉ

Lukten av boller møtte oss allerede før Vadseths skjeggfylte smil fylte døråpningen. Klassisk elegant er rommet med stor takhøyde og gode proporsjoner. Behagelig møblert uten preg av å være spesialtilpasset den mannlige beboers sære interesse. Om det er verten eller den bedre halvdel som står for den gode smak anes ikke.

Skal vi hoppe rett til lyden av anlegget? Det første som slår en og kommer som en salig overraskelse er hvor stort det låter, enormt stort. Musikken fyller rommet i all sin bredde og høyde. Det sier ikke lite, for her er himlingshøyden vi alle ønsker og høyttalerne står med ekstrem avstand. Av erfaring vet jeg at anlegg som virkelig fyller rommet med lyd ofte mangler pin-point og holografisk presisjon. Det er en vanskelig balansegang dette, her på stram line med samme eleganse som Vadseth danser Tango når Sera Una Noche er i Krellen. Rommet har som dere skjønner også dybden i behold. Applaus folkens, du hører den brer seg til enden av rommet. Lukker man øynene kan man klart plassere de ulike utøverne i det brede lydbildet. Åpne dem og man blir vitne til med hvilken stødig entusiasme Vadset står der mellom Coltrane og bokstavelig dirigerer det hele. Kanskje derfor det var så lett å følge variasjon i tempo og kraft? Medvirkende så klart, men elektronikken må få sin del av æren.

Jeg har berømmet lydbildets størrelse og den holografiske presisjon, nest etter er det den enorme dynamikken som slår meg. Hugh Masekelas Stimela (The Coal Train) serveres med et trøkk og en dynamikk som får undertegnede til å sette bolle i halsen mens Roy avgir lyder som får en til å undre om audiofil er blitt seksuell legning. Nåvel, Vadseth holder stadig tonen og takten stødig der han veksler mellom å dirigere det hele og bare styre volum. Her spilles det høyt, virkelig høyt, uten at det går ut over den dynamiske kontrasten og ”tykner” eller hardner til i toppen slik man ofte opplever når The Coal Train avspilles på eremittnivå.  Ha, så har da endelig konstruksjonsprinsippet dynamisk høyttaler fått mening.
Når Marilyn Masur drar i gang sin velkjente solo beskrives de ulike trommene med full størrelse og sann kropp. Naturlig som sjeldent før differensieres det klart mellom ulike typer og størrelser av arten tromme. Det å beskrive lyden av stikke mot skinn uten å overforenkle det hele er en krevende oppgave. En oppgave anlegget utfører med den største eleganse. Økt oppløsning og detaljering gjør det hele mer realistisk og mer fattbart. Anslagets transient er der som lyn fra klar himmel, tett fulgt av trommens klang og fyldige kropp når trommen har nettopp dét. De sparker heftig til å være så små disse Coltrane.

Det låter særdeles rent og detaljert, vi var flere som bemerket det. Jeg kjenner store deler av kildematerialet vi fikk servert og på flere av opptakene satt jeg nærmest og ventet at kombinasjonen transientvillig, åpen med anelse lys klangbalanse skulle resultere i at det tippet over fra tid til annen. Forundret observerer jeg hvor godt anlegget balanserer, og jeg mener det lykkes grunnet lav forvrengning og høy oppløsning. Slik muliggjøres anelse lys men aldri hardt eller pågående. Det skal vel heller ikke utelukkes at det er undertegnedes smak som er noe farget av rør i alle ledd.
Store høyttalere med kraftige forsterkere kan fort fremstå overdempet i all sin kontroll; litt fattige i sin mangelfulle beskrivelse av liv og lekenhet. Coltrane drevet av DP A1 har så visst kontroll og ro, men dette kommer aldri på bekostning av fart og sprut. Kan man trekke parallell til sportsbil med stor motor, stiv avfjæring og heftige bremser? Tro likevel ikke det mangler kropp eller fylde, for når kildematerialet har informasjon nedover presenteres dette med makt og fundament.
Misunnelsesverdig helt i tet. Mange takk Knut, når får man returnere?

André

LYTTEINNTRYKK MORTEN

Hei Knut.
Takker for et meget hyggelig besøk og en effektiv demo av ditt og Fidelitys referansesystem.

Du har bedt om våre lytteinntrykk og mitt skal du få med glede!
Det er jo mye hyggeligere å skrive om noe positivt,  som lydopplevelsen i din stue ble, enn om tilfeller hvor betoningene står i kø eller en den tonale balanse er i “loudnessklassen”

Du spilte innledningsvis en del klassisk musikk, en genre jeg ikke lytter til til daglig.
Likevel gjorde renheten, oppløsning og den strålende dynamikken som annlegget ditt oppviser, at også denne musikken blir spennende, dramatisk og engasjerende å høre på.
Puccinis “La Boheme” har jeg dessuten hjemme, og med denne i Krell-snurrer’n  var det også lett å identifisere de forskjellige kvaliteter over gjengivelsen på anlegget.
Jeg vet selvfølgelig ikke hvilke komponenter som bidrar med hva til den totale lyd, men ettersom jeg har samme effekt som du benytter, må nok forskjellen legges til kilden, pre og ikke minst; Høyttalerne.
(Og lytterommet selvfølgelig)
Og disse høyttalerne må jeg si imponerte, med et enormt lydbilde som spente spente fra vegg til vegg og fra gulv til tak. Ikke bare på ett og annet heldig opptak, men på så og si alle de låtene som ble spilt.
Og “pin point” plasseringen var også ytterst presis.

Som alltid med DP (tror jeg) legger lydbildet seg en aning bak en tenkt linje mellom høyttalerne, med soloartistene nesten framme ved linja og det øvrige ensamble i dybden bakover.
Veldig naturlig å høre på og det virker på meg helt “riktig”.

Tror også du har vært veldig heldig, eller skal jeg si flink(?), med plassering av høyttalerne. Umiddelbart ser det litt rart ut, med disse plassert tett oppe mot veggen, og nesten midt i rommet.
Men, “the proof lies in the pudding” som det heter, plasseringen gir unektelig en fin tonal balanse, med akkurat passe bass og et salig trøkk i hele toneområdet.
Ja, jeg jobber faktisk med nettopp høyttalerplasseing i  ny bolig og kastet meg over høyttalerne når jeg kom hjem på kvelden. Akkurat nå står også mine høyttalere ved vegg, nesten mitt i rommet.
Funker slett ikke værst hos meg heller…(Ingen sammenligning forøvrig)

Som alltid er det jo i sweet spot, man virkelig får oppleve presisjonen i lydbildet og jeg fikk heldigvis høre ei låt eller to i den gylne posisjon.
Og alt “klikker inn” som det skal.
Det jeg imidlertil la merke til var at ikke bare ga “sweet-spot” fin presisjon i dybden og bredden, men også i høyden! Da snakker vi skikkelig 3D og definisjon av hele rommet!

Hans Thessink ga oss noen vokale øvelser av kjent kvalitet. Og som det ofte er på hans innspillinger er stemmen på grensen til det skjærende i enkelte partier. Akkurat som vi opplevde det på Herr Nielsen for noen uker siden.  -Vi kan vel ikke annet enn konkludere med at slik skal det være?

Typisk blir et anleggs nøytralitet, ofte dets ankepunkt blant mange. Den nakne lyd er ikke noe for alle, kan man vel si.  Oppfatter dette anlegget som nettopp “nøytralt”. Med så høy oppløsning, jevn spredningskarakteristikk og (sikkert) jevn fasegang som her, blir likevel det musikalske det fremtredende. Gamle plater og middelmådige innspillinger tippper ikke over, man bare hører at det kan gjøres bedre og glemmer dette til fordel for musikken. Og lar seg imponere over hvor mye bra som faktisk ligger begravet i rillene til selv en middelmådig innspilt CD.

Avslutningsvis fikk vi høre “The Coal Train”
Etter en 7 minutter og 40 sekunders maktdemonstrasjon i Dynamikk og oppløsning kikket jeg meg rundt og så bare 7 stk glisende OASsere. Fy pokker som den satt!

Ankepunkter?
Hmm, tja, hmm. Nei, når jeg må tenke meg, om og grave i min behagelig korte hukkommelse, da tror jeg ikke det noe som er verd å nevne.

Gratulerer med et rasende bra oppsett og tusen takk for en kjempekveld.

Mvh
Morten 
PS. Skulle du gå lei av HiFi en dag, kan du sikkert gjøre noe ute av bollebakingen også!

LYTTEINNTRYKK TOM

At the speed of sound

Undertegnede stiftet bekjentskap med Martens produkter for første gang under high-end messa i Munchen 2008. De lekre koreanske Emillè rørmonoblokkene og en av tyske Acustic Arts toppladete CD-spinnere spilte opp til dans. Oppsettet gjengav åpent, hurtig, dynamisk, men litt slankt med en smule klirr i de keramiske enhetene til Thiel!?
Jeg ankom derfor Fidelity redaktør Knut Vadseths private gemakker med store nysgjerrige øyne og lydhungrige ører til en lenge efterlengtet audiens hos den vyrde herre.

I finstua til Knut & frue står et par Marten Coltrane, og ja de er om mulig ennå flottere ”in the flesh” enn hva redaktørens habile fotografiske evner fremviser i Fidelity.

Systemet det ble spilt på under OAS sin audiens var:

CD/Pre:                  Krell KPS 25sc
Effekt:                    Dynamic Presicion A1 s EBW
Høyttalere:             Marten Coltrane
Høyttalerkabler:    Jorma Prime One (m/Bybee filtere)
Signalkabler:         Jorma Prime (trur eg?)

Stua anlegget står i har gode dimensjoner med en bue ut mot inngangen, og det er høyt under taket slik at lydbølger har mer enn middels gode levekår i rommet.

Den joviale, levende og engasjerte herr Vadseth bød så på seg selv.
Til ære for den tidligere huseieren startet KV ut med en komposisjon av Johan Halvorsen.
Det slo meg med en gang – her var det masser av luft mellom utøverne, klart definerte dimensjoner, virkelighetsnær tonal klang og ”riktig” kropp på instrumentene. Sist men ikke minst observerte jeg at musikken bare slapp løs fra membranene i samme sekund som den ble formidlet. Her var ingen innelåst lyd, og kasseresonanser.
Vi beveget oss så videre mellom argentinsk bossa nova, jazz, opera og klassisk en stund.
Damen som sang bossa fremsto krystallklart dog allikevel varmt og kroppslig, samt med hjerte og sjel. Et La Boheme opptak tilkjennegav et enormt rom med utrolig distanse til utøverne. ”Speller vi for lavt?” Neida, plutselig ble man bare ”flesket” til midt i fleisen med attackfylte instrumentale cresendoer fra orkesteret uten overstyring eller oppbrytninger. Og det fra en ”eldgammel” innspilling?

Knut Vadseth og jeg er rørende enig i at det er helt utrolig hvor bra 16 bit/44,1 khz spiller dersom kilden og systemet for øvrig matcher. Krell KPS 25sc sammen med DP A1 s skulle ut over kvelden vise seg å spille så hurtig og dynamisk at flere av OASerne glemte både bol(l)er og brus. Men dette er å foregripe begivenhetens gang.

 

Så omringet Bruckner oss med vakre myke toner i en for meg særdeles virkelighetstro gjengivelse av fioliner i all sin komplekse velde og struktur av harpiks, hestetaggel og treverk. Imponerende!!!
Så skulle vi surre rundt med litt kringlyd. Krellen fikk stukket til seg Star Trek – the Symphony. I stua spant plutselig stjernestøv fra Hesthodetåken, Haleys komet og dype kosmisk lyder mot et digert svart himmelvelv fra to kanaler. En besnærende lydillusjon.

Jeg hadde brakt med meg litt lyd niste : Tom Ovans – Still in this World. Julesalget i 2008 bød på et overrumplende lykkelig treff hos en lokal grossist. Skiva har fått mye spilletid i bil og heim i vinter. Frem kom herr Ovans lett nasale stemme (litt dylansk) med klart overbetonte SSSssser. Dette er pga for nær mikrofonplassering, og ble tydeligere en tilvant formidlet via Coltrane. Munnspill og gitar fremsto meget klart, ja, klarere og mer virkelighetsnært enn jeg har hørt på lenge i denne prisklassen.

 

Så var det på tide å tenke på hjemveien, og OAS gikk på toget sammen med Hugh Masekela med destinasjon Johannesburg. Våre ører var nå gode og varme, og KV dro på litt ekstra.
Ut fra stasjonen kom toget med steinrå dynamiske utsving som stoppet like hurtig som de startet. I det man trodde at nå går det galt i øvre mellomtone/diskant fordi det låter helt på kanten av hva elementene lar seg presse (?), samtidig som trykket i musikken stiger, så bare slipper Coltrane taket og lar lydbølgene gli ut i rommet. Samtidig gis det naturlig plass til vare myke partier med sarte toner. På dette tidspunktet viste Marten Coltrane store musikalske muskler, og et rått potensiale.
Uansett kompleksitet og dynamiske utsving blir helheten elegant dissekert, og presentert som et forståelig hele med masser av luft, kropp og ravnsvart stillhet mellom anslagene uten avkorting eller gjerrighet.
Samtidig som cymbalene avstedkommer med naturtro messing klang i diskanten smeller basstromma rett i mellomgulvet. Stemmen til Hugh fremsto klar, nær og fokusert i lydbildet uten problemer. Her er altså ikke bare eleganse og nærhet i forhold til kilde, men i tillegg ligner det forbløffende på virkeligheten med ekte mennesker og riktig størrelse på instrumentene.
Det råeste for meg er hvilken vannvittig akselrasjon det musikalske hendelsesforløpet gjengis med. Det går fra 0-200 km/t på et nanosekund.
Akkurat der og da skulle jeg gjerne spilt Deep Purple – Made in Japan.
I stedet satt KV på Marilyn Mazur – Drum Duo.
Snerten, eksplosivitet og hurtigheten i MMs perkusjon foregikk ”at the speed of sound” i full størrelse, sømløst – punktum. Dette avstedkom fullkomment hakeslepp, og frenetisk arbeidende føtter var et faktum til 9 tommere som bulte i kabinettet. De kontante skarptrommene eksploderte i rommet akkompagnert til vislende cymbaler og klingende bjeller med korrekt størrelse. Dette er for meg høyst vanedannende moro.

 

At Fidelitys redaksjon har falt for denne høyttalerkreasjonen er helt forståelig i mine ører.
Dog er å bemerke at Marten Coltrane er et produkt som ikke låter tilgivende, varmt og rundt under forutsetning av at de øvrige produktene er like kompromissløse i gjengivelseskjeden.
Systemet fremstår tilnærmet kildenøytralt, og det som ligger nedfelt på CDene (sikkert også på vinyl om formann i OAS får slippe til med sin formidable Avid Acutus) er hva du får usminket. Selvfølgelig kan man ”tune” Coltrane i andre retninger, men da vil man uvegerlig ødelegge noe av potensialet etter min mening. Liker du litt runde kanter og ”Doris Day filter” er det bare og glemme disse høyttalerne.

Når det er sagt vil jeg komme med ennå en subjektiv ytring. Kveldens hardt arbeidende effektforsterker DP A1 s slutter aldri å forbløffe mhp hva den kan (dette gjelder også min egen DP 6.4 med turbo). Hvilken oppløsning og kraft produktene til Leif Ernstsen er i besittelse av. Dette ikke til forkleinelse for Krell KPS 25sc.
Mon tro hva DP A2 kan tilføre hjemme hos KV i dette oppsettet? Ennå bedre fundament, samt ennå litt mer ro og utstrakt luftighet tipper jeg.

Leif Mårten Olofsson har lyttet og konstruert seg frem til et colombi egg som langt på vei samler langt flere disipliner i et produkt enn hva mange før ham til svimlende summer ikke har klart til nå. Det er intet mindre enn imponerende tross prisen. Personlig har jeg hørt produkter til det dobbelte av prisen som ikke fascinerer meg halvparten så mye som hva Marten Coltrane gjorde hjemme hos KV.

Nok en gang låter eget anlegg litt tamt og flatt. Våte drømmer har oppstått, og store forhåpninger til årets lønnsoppgjør invaderer hjernen. Crisis! What crisis?
Uansett er det bare knakende moro å få ta del i slike livsbejajende opplevelser, og vite at det fins en vei til et personlig lydnirvana. Kanskje jeg rekker det før furufrakken gjør sitt inntog?
-Tom
Rommets helter

Disse lekre, men etter forholdene ganske små høyttalerne åpner for et enormt rom, hvor instrumenter og utøvere fornemmes å være fysisk tilstede i stua på en nesten skremmende realistisk måte. Den stor avstanden mellom dem bidrar til en imponerende bredde og dybde, samtidig som hvert instrument pinpointes i tre dimensjoner. Her blir katedralen og orkestersalen gjenskapt i all sin prakt og velde i salig Johan Halvorsens gamle bolig. Sjelden har vi vært nærmere Konserthuset.

Tonen oppleves som nøytral og troverdig. Bruckners strykere og blåsere blir verken pusete eller puslete – de har bittet i behold. Stemmene og harpeklangen i La Boheme er en nytelse. Bluesstemmen hugger til. Gitaren lyner. En krisphet i det øvre registeret bygger oppunder detaljrikdommen, men er til tider noe markant. En knivskarp(!) balansegang. Går det galt, er faren til stede for såre øreganger.

Et av anleggets sterkeste sider er dynamikken og det voldsomme trøkket. Her er det autoritet og bunndrag i mengder, kombinert med lynhurtig respons. Du skvetter i stolen når det smeller til. Mazur/Kleives Drum impro er dansk-norsk dynamitt. Ingenting kan stoppe Masekelas kulltog på full steam mot Johannesburg. For en tur! For en finale!

Egil E

Leave a Reply

Your email will not be published. Name and Email fields are required.