Oslo Audio Society
Nyheter | Tester | Vi har besøkt | OAS Anlegg | Om oss | Kontakt
   
  18.05.2008
München High End 2008
 
   
   
Tom | Morten | Roy | André | Sosialt | Bildegalleri | Vinylgalleri


München High End - Tom



Prolog
HiFiens brorskap OAS har i flere tideverv diskutert en pilgrimsreise i vesterled rundt sine varme transistorer og glødende rørforsterkere i dypet av dunkle HiFi buler.

Forslagene har vært fremført i ly for den onde kabelmørkets Herre, og de forleste objektive akademikernes hatefulle mantra omkring sine hellige bøker. ”Kan det ikke måles i et lyddødt rom med bind for øynene og plugger i øra er det bare innbilning.”

Vi de dekadente OASere har kjælt for elektronenes ferd til våre lydomvandlere vha av druidenes ypperste kabler til mantraet:

Tre kabler til hifinissene i det blå;
Sju er for hifidvergene i saler med hard kald akustikk;
Ni for OAS menn som alle må lage sine egne kabler.
Men for kabelmørkets Herre en eneste èn
På den dunkle Hifiarena hvor skyggene rår.
En Kabel skal samle dem, en Kabel finne dem,
En Kabel betvinge dem og i mørket trollbinde dem
På det dunkle HiFiasylet hvor skyggene rår.

Så en vinternatt blant viskende skygger godt utenfor WAFs rekkevidde, isende vinder uler sine høyfrekvente kalde toner i bekmørket, brendevin nydes i et varmt lytterom, da fødes idèen om å sale på himmeldragen Lufthansa i april slik at han kan ta oss med langt sør i goternes rike.

Reisen
9 av hifiens brorskap i OAS våget å trosse sviktende konjunkturer, svak dollar, sterk euro, økende magevolum, inkontinens og vikende hårfeste. Men før reisen kunne starte leste druidene i våre kabler. Vår avreise burde starte like etter soloppgang kl:05.00 med Fakir tours den 25.04.08. Dette til fortvilelse for broder Powerpoint som måtte stå opp i tett tåke opp under åsen.

I lett narkoleptisk tilstand la 5 av brorskapets medlemmer ut på tur som avledningsmanøver for kabelmørkets Herre den angitte dato. På Gardarrikets mo samles de støyende himmeldragene i store flokker alt mens de små travle menneskene skal rekke ALT i en rasende fart selv om de står stille. ”What`s he building in there?” Lavfrekvent øvre bass brer seg ut over moen, men den mangler definisjon og oppløsning i brølene tross stor kraft og mye volum synes hifiens svimeslåtte brorskap der vi temporært hadde søkt medlemsskap i ”Morrapilsens venner”.

Himmeldragen Lufthansa brakte oss trygt frem over daner og frankernes marker. Kjente vi ikke eimen av armagnac et øyeblikk Morty? ”Nei, nå hallusinerer du igjen broder Powerpoint.

Du tror vel på kablers kraft til å endre lydbildet også du?!” Selvfølgelig mumlet jeg i skjegget slumrende ved formannens side.

Byen (kurtz unt schmutzig)
Mûnchen er en liten landsby på 1,3 millioner innbyggere langt sør i det gotiske rike. Tar man med forstedene er det 1,8 millioner. Her drikkes Bayer uten snikksnakk filtrert eller ikke, samt snaps i unevnlige smaker. Smaksløkene går raskt i peak med slikt fuselvann med bitre mandler, og stemmen når lett øvre mellomtone etterfulgt av modulerende hosting og inderlig forbannelse i dypet av synderegisteret.

Ankomst og innledende sondering
Hifiens brorskap leir skulle ligge i bydelen Schwabing innenfor befestningsmurene til Tulip Inn på Burmesters eldgamle elvesletter (han var faktisk ikke påtenkt en gang den gang slettene ble dannet). Leiren lå innenfor rekkevidden av Gjallarhorns saler.

Efter sjekk av ”audiovåpen” (ny kvessede virtuelle fjærpenner, og nyladet optisk digitalis som for anledning var rør og turbindrevet) begav de 5 seg ut til arenaen hvor slaget om audioholikernes gunst skulle stå i 3 hele dager til ende. Audionevrosene var til og ta og føle på da luften rundt den enkelte HiFi bror var stinn av subsoniske svingninger.
Endelig skulle vi få se, ta på, og lytte til hva legendene så lenge har fortalt står i saler langt borte fra den jevne audioholiker.

Spente ankom vi goternes enorme haller som glitret, summet, bummet og skinte om kapp med solens stråler. Hva var det som drønnet slik med rytmiske intervaller?
Men først dagens andre frokost – brønsj mit Bier.













Høymesse dag 1
Så bar det ut i de glitrende haller, og hva åpenbarte seg der?
Det funklet, blinket og lyste i krom, gull, kobber og keramiske elementer fra mange stands.
”The promised land?” Her sto altså mange av de hundedyre dubbedittene man har siklet over i kolorerte HiFi magasin mang en mørk høstkveld.

Vips dukket selveste PM Audio opp, alt mens noen av oss lot siklet falle lett ned mellom rørene i Einstein preampen.
Oj, der fikk formann Andrè los. Borte ble`n, men vi fant snart igjen blant de audiofile vinylskivene, glassaktig i blikket. ”Ingen summetone, og det oppnås ikke kontakt med abonnenten” sto det å lese i de øynene.

Etter et par timer var jeg svimmel av alle ”må ha” objektene som var til utstilling. Ønsket om å få lov til og nyte medbrakt ble stadig sterkere.

I ”lydsumpen” omkring Sonus Faber, Audio Research, Vienna Acoustics og Krell satt jeg apatisk lyttende til et digert trådløst Meridian system og tok avgjørelsen.

Her skulle lyttes via medbrakt. Like før ræva eleverte i høyde med ryggen på den dype stolen jeg hibernerte i dukket Knut Vadseth opp. Dermed ble det tid til en hyggelig prat før vi ruslet hver til vårt. Krell fikk vente.





Mitt første egentlige stopp ble inne hos en jovial herre med Quad ESL57 og 63 på utsiden av bua. Musikken ble formidlet via Heil AMT (Air Motion Transformer) høyttalere og Nagra monoblokker, pre og CD-spiller. Det spilte særdeles oppløst, behagelig og detaljrikt mens jeg satt der. Jeg fikk lov til å spille The Nuguyèn Le Trio – Bakida, spor 4. Dette handler om oppløsning og dynamikk i en briljant tapning. Her har vi sarte krystallklare gitartoner, ”kick drums” og 5-strengs ståbass. Dette gjengis med en tonal klang og struktur hvor intet overlates til skyggene om systemet makter det. Hector Zazou – Songs from the Cold Seas spor 2 Bjørk – Visur Vatnsenda rosu. Her synger den vakre lille islandske fuglen på sitt eget språk i kirken i Reykjavik “ohne filter” og bortmiksing etter ”take one”. Dette er vakkert.
Jo da, vist klarte Heil AMT dette godt med den gode elektronikken påkoblet. Småen kostet 2600 Euro, mens de store mer vektløse kassene lå på 4200 Euro.

Betalbart med menneskepenger altså. Heil er ikke for ”technofreaks” og ”headbangers”, men tilkjennegav god hverdagslyd i stua for Waffen i heimen.



Emillè hadde lenge dratt til seg mitt blikk via HiFI+, og Stereophile. Da deres stand dukket opp langs min vandingsrute var veien kort inn i deres lydhule.

Konstruktør YoungKi Kim hygget seg med å få anlegget til å spille, alt mens vice president Don W. Jo kom med travle innspill. Det ble spilt klassikk på en god platesnurrer, digitalt ivaretok Acoustic Art CD drev og ekstern DAC de binære tallkodene som ble sendt til Emillè monoblokker, og ut i Marten Coltrane høyttalere.

Rommet hadde sine klare begrensninger, men mye prima utstyr burde kunne gi en følelse av tilnærmet ”korrekt” illusjon om man lyttet igjennom de åpenbare farginger, uønskede vibrasjoner fra gipsplater, og konkurrentenes bidrag til lydforvirring.

Jeg klarte ikke å sitte lenge stille før jeg ba om forsamlingens oppmerksomhet. Igjen fikk jeg spille av Nuguyèn Le og Bjørk. Så dro jeg frem Karunesh – Zen Breakfast, og spilte spor 2 Calling Wisdom. De koreanske herrer, samt Martens production manager Anders Bâckstrøm spisset ører, og ble meget stille. Etter en overbevisende fremføring (oppsettet spilte hurtig og dynamisk) ble jeg overfalt av de edle herrer. Hvor hadde jeg fått tak i slik musikk, kunne de få kjøpt skivene noe sted? Da dro jeg frem Buddy Guy – Blues Singer, og rev av spor 2 og 5. Steike som det gnistret, og for et nærvær med LUFT, dog aner jeg en betoning i øvre mellomtonen på Marten talerene. Litt keramisk rasling…hmmmmmmmm..

Karunesh har jeg hørt råere gjengitt, men anlegget taklet de voldsomme motsatsene i instrumentering og dynamikk på en forbilledlig måte.

Lekre disse børsta aluminiumschassiene til Emillè, dog må trim påregnes med separat volum på hver monoblokk uten fettkont…ehhh…jeg mener fjernkontroll.

Ingen av oss som har vondt av å lette på hekkagregatet allikevel hehehe…
Så måtte jeg skrive ned mine lytteinntrykk i Emillès eksklusive gjestebok. Jeg koste meg hos dem i 3 kvarter, og ble bukket ut mens høflig håndtrykk og kort ble utvekslet.

Det ble ikke siste gang jeg traff de hyggelige gutta i Emillè langs pilgrimsleden.

Lekkerbiskner fra Air Tight, Morell, Sumiko flagret forbi før jeg landet hos Krell som hadde stilt opp ”værstingutstyret” sitt i et eget kubisk rom. Der inne var det en sakral stemning, ukjent musikk, men kjente transienter gjengitt i form klassisk musikk. Steike hvordan lyden slapp fra de høyttalerne. Vektløst, oppløst, detaljrikt, og musikalsk. Prisen for herlighetene – glem det!

Så var det gjallarhornene til Avantgarde med de nusselige små subbene. Det spelte musikk, men hvem orker å ha alt dette i stua, og så fett var det ikke heller. Smak og behag.

Middag på Haxenbauer gâsthaus
Broder Store Lars hadde gjort reservasjoner for hifiens brorskap før avreise fra gamlelandet. Han hadde lenge talt i tunger, og hallusinert om Schweinaxsen i tungvektsklassen mit Snaps, obst unt gemuse mit Prâdikat, unt ein grosse Bier. Første runde med goternes hjemmebrygg gjorde ordet ”ståpels” til skamme.
Ølet smakte fortreffelig, men snapsen gikk i klasse blåsyre. Vittig tunger snakket om Cyklone B i flytende form.
Ved nærmere inspeksjon av forèt ble 8 av 9 brødre enig om at det holdt med en halv Schweinaxen, resten kunne mindre velgjødde individer enn oss ha bedre nytte av.



Protestene fra store broder Lars stilnet litt etter den fjerde Cyklon B snapsen.
Så fulgte et riktig herremåltid med klare overtoner av hedensk Jol.
Øl, vin, svin og brennevin i skjønn forening med litt Sãuerkraut og Kartoffelmos skled ned i mørket. Etter litt nødvendig inntak av nikotin for noen, mens andre lettet på trykket (man må da kunne få legge en kabel i fred uten å bli avkrevd blindtest) fikk vi bestilt Apfelstrudel mit vanillasaus unt eis, samt kaffe og cognac. Schkaaaaaal…
Med en følelse av å være hovedretten på ”Thanxgiving” veltet de 9 ut av Haxenbauers dunkle lokaler med kurs for gamlebyen. TAXIIIIIIIIIIIIIII….



Frustuck mit Eier eller hvordan Powerpoint fikk i seg en hønsefarm.
Der sto jaggu Ken Kessler i resepsjonen på Tulip Inn, mens Emillè gutta svinset rundt?
Koselig her i leiren vår. Litt mer eggerøre kanskje?
Vist var det Ken som satt i samme frokost sal som oss.
Dessverre ble det aldri anledning til noe gruppebilde. Sukk….

Noen av oss hadde kommet i tanker om å legge inn formiddagen nede i ”gamlebyen” før vi inntok messa. Som tenkt så gjort.





Det var lett å ta seg fra hotellet til fots mot nærmeste T-banestasjon. Etter en harmonisk tur dukket vi opp på Marienplatz ”with the famous Glockenspiel” som en amerikansk guide kalte oss? Hææææ ..neida, det var noe gammalt ræl i tårnet på rådhuset de mente. Kl:11 startet ”showet”. Snakk om lyd referanse ;-) Imidlertid er rådhuset et sant arkitektonisk skue av barokk og sengotikk, komplett med ”gargoils”. Bøøøøøø…vart du skremt no…hæhæhæhæhæ..
Gågata ”downtown” minnet oss mest om Karl Johan bare 5x større med noen arkitektoniske tildragelser som enkelte arkitekter burde spise i seg sten for sten. Snakk om å ødelegge flyten i arkitekturen fra tidligere tider med betonghælvete og kubisme. Verdamte.schweinehunde!!!

Gamlebyen er lett å finne frem i, og byr på trange pittoreske smug med hyggelige overraskelser som varmt kan anbefales. Det var på tide med en øl og snaps før turen gikk med T-banen ut til messa ”at the MOC center”.

Høymesse dag 2
HiFi broder Jan Erik fant Burmesterstrasse, og vi skulle da være like i nærheten av messe området. Vi var enig om å ta for oss av den virkelig tunge enden denne ettermiddagen.







Brinkmann lager presisjonsplatespillere av ypperste klasse. Her stilte de med ”Vorverstãrkar unt zwei mono Vollverstarkar” , samt en nyutviklet 3 veis høyttalere. CD-spinneren var en integrert Methronome. I år var det tydeligvis keramiske elementer som er inn. Musikken som ble spilt tilkjennegav særs god oppløsning, dynamikk og hurtighet.
Men manglet det ikke litt bass under Hugh Masekelas Stimela, og noe dybde i lydbildet?
Så satt Herr Brinkmann selv på et fransk musikkstykke med toner som førte oss rett ned i ”the Abyss”. Det var en overbevisende og potensielt meget vanedannende oppvisning av lydgjengivelse. Monoblokkene på 150W i 8 ohm kostet 84 000 kr, men høyttalerne var ferdige prototyper som ennå ikke var satt i produksjon. Så langt messas beste lyd for meg.

Pooop..der dukket Knut Vadeth opp igjen gitt. Han ble behørig nødet til å ta turen innom Brinkmann.











En rask tur innom ”the mbl rhym.” Stinn brakke, og massivt utstyr. Hva med 10-12 m2 og 1,5 – 2 tonn HiFi. Man blir populær hjemme da!? De spilte kun med digital spinner på det store anlegget som definitivt låt oppløst for ikke å si spektakulært, men med så mye folk bar det videre…….meeeeeeeen det ble tid til ”an encorè” helt på tampen. Mer om det senere.



Elctrocompaniet med Nada monoblokker, EC 4.8 pre, ny CD-spinner, Black Magic kabling og Nordic Tone høytalere spilte i mine ører temmelig hardt og 2 dimensjonalt. Hvorfor spilte de ikke med DP A1s og C1a spurte vi? Nei, de sto fremme for å skape interesse for deres ”highest end”??? Ehhh….DP forsterkersettet ville løftet lydgjengivelsen opp 2 dimensjoner ”in my view”. Men ham om det. De skal jo også kunne levere ihht til etterspørselen. Synd.



På tide med en vanningspause ute med deilig kald pils før hygge med XRCD utvalget fra JVC på Da capo Schallplattens stand skulle inntas.

Denne dagen reiste store HiFi bror Lars inn i de dunkle PA skygger mor sørøst for å søke dypere næring til sin lydkunnskap. Det ble litt tomt etter ham en stund.

Høymesse dag 3
Dag 3 opprant etter en småfuktig aften for HiFiens brorskap. Vi trives best i åpne barskap må vite. Messen ble inntatt med fullt fokus for å få ut maksimalt i innspurten. 3 av oss startet med noen morsomme lydhodeplagg før vi rotet oss inn hos greske Analysis som har tatt opp arven etter Apogee. Men hvorfor så kjedelig forsterkeri, og døll musikk?









Joachim Gerhards nyeste kreasjoner Sonic låt tindrende klart og oppløst.
Det var mye flotte dyre platespillere å se, og noen var såpass spektakulære og aparte at man ufrivillig trakk på smilebåndet. Hva sies om en fullt ”juvelbesatt” rigg med belysning, sølvhøyttalere og diskokule. Hvor ble det av Jon i fra Volda?



Ved et lite bord satt vice pres. Don W. Jo fra Emillè. Vi pratet litt om løst og fast før han spurte om det var mulig å få kjøpt en OAS T-skjorte. Jeg måtte bare beklage.

Australske Melody med Hiraga hønn spilte åpent, varmt og engasjerende. Stilig rør bestykket CD-spiller.




Acoustic Art lager lekre digitale avspillere. Hvordan låt det så med deres massive monoblokker, preamp og Monitor Audio høyttalere. Jo, takk bare sånn passe. Irriterende stand hvor de aller nådigst spilte min medbrakte musikk lavere enn sin egen demo musikk, mens utstiller pratet som en foss i bakgrunnen.
Tommelen ned for bemanningen, feil høyttalere, men god CD-kombo.

 








Gamut woooooooooavvv…søkke for noen tømmerstokker (kun 800 frognertiere for høyttalerne). Det spilte forrykende dynamisk, attackvillig, men en smule hardt fra øvre mellomtone og opp i mine ører. Gamut benyttet egen elektronikk (monoblokker, pre og CD-spiller). Nok av bass, luft, og detaljer. Men hang de helt sammen alle disse elementene? Sømløst? Broder Lars uttrykte det så vel da han synes det hørtes litt ut som mange elementer som prøvde å spille sammen som en høyttaler. Kanskje tar vi feil?



Amphions nye høyttalere spilte faktisk musikk litt i motsetning til den tidligere modellen Xenon som har hatt en kort opptreden hjemme hos en av våre HiFi brødre.



KR Enterprises lager noen spektakulære forsterkere med rør på størrelse med de gamle murer pilsnerne. HiFi broder Eivind og jeg startet vår odyssè her. KR E spilte via noen digre hybrid høyttalere med elektrostat diskant og mellomtone (ML klon), samt konvensjonelle bass søyler. Ikke helt sømløst, men det spilte DIGERT.




Så traff vi en blid og fornøyd Per Bendiksen, og ramlet etter hvert innom ”hans” stand etter noen kolde avrivninger ude i den bayerske sol.
Firmaet som PB representerer hadde laget noen svinaktig lekre høyttalere som hadde reist Nordost, og gått i tjeneste hos Odin i Valhall.
Til Burmesters integrerte, CD 069 og Isotek strømrenser`n var det koblet opp Q-faktor bokser som i følge de herrer løste opp i statisk elektrisitet mellom apparatene og rommet. Dette er utviklet for leger til bruk i operasjonssaler!? Jaha…
Skal man leke med slike trenger du en boks til hver komponent, samt et ekstra sett med strømkabler. Å ja, prisen var 17 kilokroner pr boks.
Nuvel, høyttalerne til Per & Co spilte hurtig, presist og oppløst. Med Lurium 69 boksene koblet til virket opptaket tilsynelatende mer 3 dimensjonalt og luftig???...ble vi overbevist?









Triangle høyttalere, og Octave rør monoblokker. Her steg pulsen noen hakk da det endelig ble nærkontakt med Meitner CDSA SE. Her fikk jeg lov til å spille Karunesh igjen.
Herren med fjernkontrollene dro på, og sannelig spilte det som bare rakker`n med oppløst og dyp bass. Her oppsto noe artig for min del som sikkert bare er en farging fra rørsledene, men jeg har aldri hørt det tonale aspektet i enkeltinstrumentene gjengitt så substansielt. Morsomt. Jeg kastet lange lengselsfulle blikk etter Ed`s CD-slede når jeg gikk.










Etter så vidt å ha fått igjen pusten bar det inn i et nytt skattkammer. Chord, Kharma, Continuum Caliburn og Trichord. Først fikk vi lytte til de nest minste Kharma høyttalerne koblet opp mot full pakke Chord på langveggen. Det låt ikke så veldig fett fordi det sto for tett mot veggen, samt at vi som lyttet ble sittende for tett opptil høyttalerne. Synd! I tillegg oppførte ”the little snotty englishman with the remote controll” seg i overkant kult og arrogant i forhold til våre forsøk på å få nyte medbrakt at vi ikke gidder å selge Chord i Norge mer.
Neida, fra spøk til revolver. Chords grunnlegger John Franks tok kontakt med oss etter avspilling av medbrakt Bjørk, og lurte på om vi var fra Island. Nei, vi kommer fra Norge. ”Ååååååå”…sa Mr.Franks, ”kjenner dere noen som kan selge Chord for oss i Norge. Han som hadde agenturet klarte ikke å få noe sving på det, og det er synd synes jeg fordi det er virkelig gode produkter. Her er kortet mitt.”
Er det noen der ute som ønsker å leke med Mr.Franks så kan vi formidle kontakt mot en liten provisjon hehehe…









Så var det duket for århundres feteste platespiller Continuum Caliburn. Først ble det spilt klassisk via Kharmas nydelige svære skulpturelle 3-veis høyttalere vha Trichord pre og 350W rør monoblokker.
Grøss for en realisme. Så satte Dressmannen fra ”down under” på Stevie Ray Vaughans Tin Pan Alley. Årets vinyl ståpels var et faktum. Himmel for en gjengivelse fra de sarteste toner til full vreng og dynamikk når SRV tok tak i sin Fender Stratocaster, og pepret oss med klangstrukturer på høyoktan svingtall. Det enkleste er bare å bekjenne at jeg synes det var der ALT som jeg ønsker meg av mikrodynamikk, timing, riktig tekstur, tonalt korrekt, dynamisk, oppløst og mektig engasjerende. Det var bare å lukke øynene å la seg forføre. Gudenektar….
Velkommen tilbake til virkeligheten sa Dressmannen.
Ååååååååå…nei, ikke nå. Jeg som var langt inne i en vill dagdrøm hvor SRV og jeg……...
”Så skal jeg spille et stykke brasiliansk musikk for dere som er direkte gravert på jomfruvinyl.” Jomfruer hvor? Dvs. etter 15 spillinger kan man høre at lyden degraders.”
Javel???? ”Lydteknikeren har signert hvert eksemplar for hånd. Opptaket er rett inn uten miksing eller filtrering av noen art under opptak. Dette er dynamisk folkens!”
Og det var det. Det bar rett inn i regnskogen, og vips satt vi der og spilte sammen med gutta.
”Bongo fury in the amazon delta ” En fantastisk oppvisning i det muliges kunst, men hvor langt ned kan man gå i pris for å få en slik maktfull, og samtidig silkemyk oppløsning? Jeg tror det får bli Continuum Criterion på meg til og begynne med.









Neste lydorgie ut ble DartZeel. Men hva slags reptiler var det som slanget seg bak apparatene fra dCs, Wadia, DartZeel og Proac? Det kravlet og krøp noe verre, så det var ikke lett å finne roen til lytting sånn med en gang. En nærmere inspeksjon måtte til. O`hildrane du for kabling.
DartZeel er et av disse mytiske HiFi produktene som gjør herrer i en hvis alder våte både i øyekroken, mellom øra, og svimle av lengsel etter og eie.
Jaha, så slik så altså herlighetene ut. Temmelig ”glossy” og sært egentlig, men drit i det.
Lydgjengivelsen var lynhurtig når det var påkrevet, men her skulle jeg gjerne hatt Kharma eller Quad ESL-2905 høyttalere istedenfor Proac.
Nuvel, vist var her kropp, 3D (så langt det lot seg gjøre i et messerom), luftighet, attack og trøkk, men forestillingen med Continuum/Trichord/Kharma satt tungt i kroppen.
Nesten skummelt hvor fort man blir blasert og kravstor.






Magnepan/Jeff Rowland & Hegel CD-spiller med Bertram kabling spilte bare nydelig, stort og luftig. Det er bare noe magisk med dipoler for undertegnede. Det spiller rett og slett musikk.



ASR Emitter II forspent for meg ukjente høyttalere og kabling, men med Teac Esoteric X1 som signalkilde. Jeg ramlet inn helt mot slutten av messa. Her ble det spilt en forrykende trommesolo. Det var en dynamikk og hurtighet som fikk meg til å snappe etter pusten. Ja, takk bare send det oppover til min adresse.

Messas store lille rosinen i pølsen ble for meg som for flere andre WLMs stand. Her har man vasset rundt i HiFi til hundrevis av millioner i 3 dager, og så får man bare en lydmessig ”uppercut” som snur opp ned på investeringstanker og halvgale hallusinasjoner om å pantsette sine foreldres hus for å kjøpe Kharma/Continuum/Meitner rigg + flere DP blokker.
Musikken ble gjengitt vektløst, luftig, detaljrikt og dynamisk på en måte de fleste av oss nok ville ha små problemer med å kunne leve med. I forhold til Gamut/Kharma/mbl og mange andre høyttalersystemer er de latterlig billig. Ytelse pr investerte krone slår ”knockout” på systemer til 5-10x prisen i mine ører.
Sånn sett vartet hybelanlegget til Creek & Epos opp med tilsvarende opplevelse som et lite nett stueanlegg hvor kompromisser må inngås med husets hersker.



Finale kl:18.10 den 27.04.08 hos mbl. På overtid var vi snaut 10 personer som fikk en maktdemonstrasjon jeg sent vil glemme av mbl`s store system. Heldigvis spilte de SRV Tin Pan Alley på CD så jeg mentalt kunne laste opp Continuum/Kharma/Trichord herrenes fryktinngytende vinylavspilling av samme låt.. Av alle forslitte fraser kan jeg vel kort si at SRV materialiserte seg foran et anlegg, og gav oss et forrykende innblikk i sin gitarkunnskap.
Gjengivelsen var frigjort fra selve anlegget med en luftighet og kropp hinsides hva man hører til daglig. Pur nytelse, og atter et tankekors mhp CD kontra vinyl når man tar`n helt ut.
mbl gutta knuslet ikke med volumet, men det var aldri ubehagelig.
Et aldeles strålende punktum for pilgrimsreisen. Balsam for en tungt belastet HiFi sjel.

The Long Dark Tea Time of the Soul
Vel tilbake på Tulip Inn var det tid for en laaaaaaaaaang øl, mens vi dvelte i felles minner om hva som hadde vært. Etter hvert kom flere av HiFiens brorskap glidende stille inn i vårt overstimulerte univers. HiFi broder Eivind hadde handlet seg nye Cerrabase High End komfyr knotter med ”touch” demping. Halv pris vøtt. ”Ja, det er som å få det!” smalt det fra broder Morty. Løs humor, en øl til, og en dusj utkrystalliserte en middag i HiFi leiren.
Nær sagt selvfølgelig serverte kokken ved stedets kjøkken turens beste middag, akkompagnert av en aldeles fortreffelig vin. I vårt felles velvære dukket Emillè gjengen opp. Det var varm gjensynsglede.



Når HiFiens brorskap igjen var alene i sin kulinariske utskeielse fortalte jeg om våre koreanske venners sterke ønske om å få kjøpe OAS test CDer, samt T-skjorte. Det viste seg at formann Andrè faktisk hadde et sett CDer på lur, og 2 T-skjorter igjen. ”Action!”



De herrer YoungKi Kim og Don W. Jo ble helt stumme, og sjefen sjøl vrengte gledesstrømmende av seg sin egen T-skjorte, og forsvant bokstavelig talt i en stor sort sekk type OAS on tour – High End Mûnich 2008. Så ble det gruppebilde. Det varmet å se andre bli så glade for litt oppmerksomhet fra noen bolde nordboere.
Vi avsluttet med feil brandy, og skled nedpå en GT for å døyve fuselsmaken og eventuelt fordøyelsesbesvær. Man må ta sine forholdsregler vet dere. Natta…


Epilog
Mandagen opprant, og 2 av de 7 som var igjen skulle returnere med luftdragen Norwegian på formiddagen. 5 av HiFiens brorskap skulle nyte byen, fordøye inntrykk og vegetere over en bedre middag.

Det er vanskelig og rettferdiggjøre alle inntrykk etter en slik kraftig visuell og audiell opplevelse som messa i Munchen er. Mange merker burde sikkert vært nevnt, men tiden strekker ikke alltid til. Ingen nevnt, og ingen glemt.





Vi som var igjen kom oss ned i gamlebyen til Rådhusplassen, og vandret rundt til vi endte opp i den Engelske hage. Her inntok vi et par kolde pilzner og en kaffe.
En herre hvis mentale balanse nok hadde kortsluttet (sikkert feil kabelmerke) syklet forbi mens han brølte: ”Munchen består av homofile USA tro kjerringer, og hva oss andre angikk kunne vi bare dra hjem å ta oss et tak bak.” Jawohl herr Ubersturmbandpedalfuhrer.
Middag ble inntatt på Zum Alten Markt like i nærheten av markedsplassen.
Markedet ja, en åpenbaring av oster, oliven, pølser, soltørkede tomater og vin, samt flere små hyggelig spisesteder. Ai, hva det luktet godt der. Der må vi innta et måltid neste gang.







Oppbruddets time nærmet seg, og himmeldragen Lufthansa kalte på oss langt ute på de glacifluviale sletter ved Landshutt. Efter at smått slitne hifi brødre hadde fått hjelp av en quinde til automatisk innsjekking, strippet i innsjekkingen, tatt en øl og litt ost møtte vi på store hifi broder Lars som mumlet om rekonvalesens og detox.
Det hadde vist tatt på å øke sin PA kunnskap et sted hvor tappekranene sto ”riktig” vei, og goternes snaps rant i strie strømmer.

Noen historier vil forbli skjult i OAS skygger hvor kablene rår.

Himmeldragen tok tak i luften med sine mektige vinger, og førte oss inn i solnedgangen.
Virkeligheten overgår en Pioneer Kuro plasma, men bare så vidt.
Ja, så var vi på vei hjem igjen da, men vi kommer nok igjen på nye eventyr, men det blir en annen saga.

Takk for oss Munchen….og me sett over til Whartmunde Dorthehalle…”Er det messe der a? Nei Motten, nå må du sove! Jeg vil ikke så, jeg vil ha ny platespiller. Litt rødvin kanskje. Ja, takk….snufs…mer vin…zzzzzzzzzzzzznork!!!!...”

”auf Wiedersehen”

- Tom



Tom | Morten | Roy | André | Sosialt | Bildegalleri | Vinylgalleri

 
       


Om OAS

Oas er en uavhengig Hi-Fi Klubb.
Vi teller nå 28 medlemmer. Vi møtes jevnlig og besøker messer,
butikker, medlemmer
og tester utstyr.


Les mer


OAS anlegg


Andrè
Jan Terje

Andrè
Andrè

Eivind
Eivind

KW
KW

Roy
Roy

Lars
Lars

Tor
Tor

Kjetil
Kjetil

Morten
Morten

Tom
Tom


Copyright © Oslo Audio Society 2008